Forventningene til konkurransen var bare å ha det moro og finne ”godfølelsen”, en følelse det ikke alltid er enkelt å finne i konkurranser, men samtidig veldig viktig å ikke gå for lenge uten. Konkurranse etter konkurranse, som ikke går etter planen, der du må gi alt for å krabbe over målstreken til et resultat langt under forventingene, gir ikke den store motivasjonen videre. Godfølelsen, flyten, flowen er derfor et undervurdert suksesskriteriet etter min mening.

Svømmingen

I Ironman Sør Afrika ble jeg frasvømt av alle ca. 20 sekunder etter startskuddet, og jeg forventet egentlig det samme på Mallorca, selv om skulderen nå er mye bedre. Til min store over så ble jeg ikke liggende alene, men fant noen gode bein å ligge bak sammen med 4 – 5 andre. Det passet meg perfekt og jeg slapp å ha noen tett på min høyre side, noe jeg ikke ønsket pga risiko for spark/slag i skuldra. Med så lite svømming den siste tiden kunne det ikke vært bedre, og jeg kom opp av vannet på tiden 28:35, med Metter Pettersen Moe (som startet 4 min etter meg) hakk i hæl. Absolutt godkjent! Neste gang blir det opp med gruppen som kommer på 26 min 😀

Syklingen

Mette tok meg igjen i skiftesonen og kom ut på sykkel rett før meg, som en av de første damene opp av vannet. Sykkelbeina føltes bra ut og jeg kunne begynne de første flate 15 kilometerne ut fra Alcudia til stigningen opp mot Lluc. Jeg ble tatt igjen av et par i klassen PRO (ikke damer heldigvis), og hadde noen gode rygger å ligge 12 meter bak, som er distansen vi må holde. Tempoet var høyt og i stigningen så ble intensiteten skrudd opp enda et hakk, og jeg manglet det siste lille for å holde følge med den sterkeste syklisten. Gjennomsnittswatten for de 35 minuttene opp til Lluc var 310 watt og med tanke på at det var noen nedoverbakker i det segmentet så er jeg godt fornøyd med det. Nedover fra Lluc til Caimari var derimot et segment jeg ikke var fornøyd med. Nedsyklingen er i all hovedsak rask og lite teknisk der du foruten i de opplagte hårnålssvingene, kan ligge i aeroposisjon uten å bremse. Utfordringen er bare at det gjelder ikke alle svingene og siden jeg ikke hadde fått syklet/kjørt igjennom løypa på forhånd så hadde jeg ikke kontroll på hvilke svinger som jeg kunne gi jernet på, og hvilke som jeg måtte bremse. Dette medførte at jeg måtte bremse mye mer enn det som var nødvendig. Det ble ekstra tydelig i bunnen av det teknisk partiet da jeg ble tatt igjen av Daniela Ryf (2. Plass IM Hawaii og 70.3 verdensmester 2014), som jeg tipper var minst et minutt bak meg på toppen. Den samme usikkerheten bar syklingen min tilbake til Alcudia også preg av, og jeg ble syklende med Dirk Wijnalda (2.plass Norseman 2013 og 2. Plass Challenge Almere 2014), der jeg lot han ligge i front i de tekniske partiene for å se hvor han bremset. Jeg var sterkere enn han på sykkelen, men når bremser unødvendig i svingene så gikk det ikke raskere. Inn til T2 kom jeg rett før Dirk, og jeg følte beina var gode. 2:26:30 ble tiden og 266 watt i snitt inkludert 0.

Jeg tok ingen selfie under konkurransen altså, men syklet løypa i etterkant 🙂

Løpingen

Dirk satt ut i et vanvittig tempo og selv om jeg hadde 3:45 min/km på første kilometer var han allerede laaaangt foran. Det var ingenting å gjøre med han og jeg måte bare konsentrere meg om å løpe kontrollert og holde løpsteknikken så god som mulig. Løpeløypen var i mine øyne forbedret fra de siste årene, og gjort om til 2,5 runder fremfor 3, noe som gjorde den mindre trang, noe som var helt nødvendig med 3600 deltakere(!). Det 3 km – segmentet fra Burger King til vending var både langt, tørt og kjedelig, men det hører også med. Jeg holdt fin 3:50 – 3:55 fart de første 11-12 kilometerne og litt over 4 min/km resten. Litt svakt av meg var det å ikke holde følge med Daniela Ryf da hun løp forbi meg etter 8 km, da hun egentlig hadde perfekt tempo for meg å legge meg på. Like fullt så kunne jeg løpe over målstreken med en god følelse med en totaltid på 4:23:58, og en løpstid på 1:23:29. Det vil være en løgn å si at det var lett for det ble varmt og tungt. Godfølelsen var der likevel hele veien, og det var ikke en prestasjon jeg måtte gå i kjelleren for å få til. Det var rett og slett bare moro!

Jeg løp vel en kilometer med Daniela Ryf, men det burde strengt tatt vært 14 km. Dama er rå og jeg har henne som storfavoritt til å vinne årets Ironman Hawaii.

Resultatmessig ble det nr. 32 av de totalt 50 startende profesjonelle, og 38 totalt med en dame foran og 5 AG-ere, deriblant Lars Petter Stormo som brukt 50 sekunder mindre (han startet 1 time senere så det ble dessverre ikke noe anledning til duell). Det er ikke akkurat et superresultat, men jeg er godt fornøyd og for første gang har jeg vært ”med i konkurransen” som PRO fremfor å kjøre alene. Det er også oppløftende at jeg holdt følge med Rob Woestenborghs som endte på 11.plass frem til 15 km på syklingen, og ikke manglet så mange watt for å kunne følge han på stigningen. Nivået i PRO-feltet for 70.3 er skyhøyt, spesielt for oss som ikke har holdt på med triatlon på olympisk distanse, og derfor mangler løpsfart på de korte distansen. Det er fulldistanse som er min spesialitet og selv om en snittfart på 3:57 min/km (som var det jeg holdt på lørdag) virker supersakte i forhold til andreplassvinner Patrik Nilsson, som løp med 3:27 min/km i snitt, så er det tross alt en fart som du vinner en fulldistanse med. Det er også farten jeg har tenkt å holde fra Austbydga til starten av Zombiehill og dermed løpe hakket raskere enn i fjor 😀

Happy happy happy