I morgen går startskuddet for den fjerde Ironman 70.3 Haugesund, konkurransen som har satt standarden for triatlonkonkurranser i Norge. Jeg gleder meg utrolig mye!

Ambisjonene mine for konkurransen er det flere som har spurt om. Går du for seier? Klarer du å slå Gudmund i år? Svaret er nei på det første og nei på det andre. Å vinne er fullstendig utopi og om Gudmund er i form og har et ok løp så er jeg sjanseløs på å slå han i år også. Han svømmer en del bedre, sykler mye bedre og løper ganske likt. Det må et teknisk problem til eller lignende om jeg skal slå han og det er ingenting jeg håper på. Svaret høres defensivt ut, men når jeg hatt såpass stort tilbakesteg i svømmingen etter skulderbruddet så ser jeg ikke for meg at jeg skal kunne henge med en bedre gruppe svømmere enn i fjor, og derfor heller ikke komme tidligere opp og i en gruppe med enda sterkere syklister. Det ser jeg på som en forutsetning for å prestere betydelig bedre enn i fjor, og dermed være i nærheten av Gudmund.

Kampen kommer til å være om 2. plass i NM, og forbedring av fjorårets prestasjon. Ingen av delene blir enkelt, men det er langt ifra umulig. Svømmingen var svak i fjor, og syklingen bare midt på tre. Løpingen derimot var fantastisk og noe jeg virkelig må jobbe for om jeg skal repetere. Snittfart på 21,1 km på 3:35min/km er utrolig raskt, og hadde det ikke vært for Morten Urdal Bakke som jeg lå skulder til skulder med i over 19 km så hadde jeg aldri fått det til. Nå vet jeg hvertfall at det er mulig og skal strekke meg maksimalt for å gå ditt igjen. Hovedmålet er uansett å ha det moro! Det er egentlig det Ironman 70.3 Haugesund alltid har handlet om for min del 😀

Etter skulderbrudd, en tidligere enn opprinnelig planlagt start på offshore-rotasjonen og ankomst av mini-Jonas så har svømmingen fått lide, skikkelig. Bare for en uke siden så slet jeg med å få pulsen opp i vannet pga svake skuldre som ble slitne før kondisjonen satt stopp. Etter nesten dagelig turer i åpent sjø eller som her ved Storavatnet i Sveio så har det kommet seg, og selv om jeg hadde mareritt om at jeg svømte på 35 min så tror jeg nå at jeg skal svømme minst like raskt som i fjor.

Sykkelen er i bedre form en noen gang og jeg har gått tilbake til en miniversjon av «Praying Mantis»-posisjonen som er en oppoverbøyning av aerobarsene. Det er det jeg testet best med i vindtunnel, og jeg bare ikke har rukket å få satt opp skikkelig før nå.

Polar M450, lillebroren til Polar V650, har ikke kommet for salg enda men jeg har en betaversjon og den virker veldig lovende!