Det var en rar følelse å være på plass i Eidfjord igjen. Som fjorårets vinner så var det nok mange som forventet at jeg skulle vinne igjen og forventet at jeg selv forventet å vinne igjen. Å ha store forventinger til seg gir også stort press men av en eller annen grunn følte jeg ingenting av det på kroppen. Jeg var fokusert men helt rolig, og følte på ingen måte at jeg hadde noe å bevise. Norseman 2014 vant jeg og det kunne ingen ta fra meg uansett hvordan 2015 skulle gå.

Svømmingen

Den lave temperaturen på 10 – 11 grader har vært den store ”snakkisen” uka før Norseman, og selv om det er veldig kaldt så føltes det ikke så ille ut når bekledningen var god og intensiteten var høy. Undertrøye, løse armer og lang neoprenhete med en vanlig neoprenhette over. Neoprensokker valgte jeg også å bruke selv om jeg vet at det koster meg et par sekunder per 100 meter i tapt svømmetid. Oppvarmingen i vannet ble gjort frem til 2 minutter fra start for å ligge å ”sculle” på startstreken så kort som mulig. Norseman er en lang konkurranse, men for min del så kunne den vært over veldig raskt. Det ble som normalt mye kaving i begynnelsen med hard svømming og mye kontakt. Det er jeg jo vant til, men at jeg begynte å hyperventilere samtidig som jeg mistet fullstendig kraften i armene var en ny opplevelse. Jeg klarte ikke å svømme raskere eller med høyere frekvens enn en oppvarming men likevel jobbet lungene maksimalt. En stund så lurte jeg faktisk på om den fysiologisk reaksjonen på anstrengelsen i det kalde vannet gjorde at løpet var kjørt nesten før det var begynt. Med fokus på å få kontroll på pusten, unngå slossing og komme inn i en rytme igjen så gikk det raskt bedre og jeg kunne begynne å sikte mot Eidfjord igjen. Den 1900 meter lange svømmingen ble gjort på 31:42, som selv om jeg ikke er fornøyd med prestasjonen eller tiden så var det rett bak Henrik Oftedal og Lars Petter Stormo, som var de jeg ønsket å ha kontakt med.

Lang neoprenhette under min HUUB neoprenhette. Lurt, bare ser ikke så lurt ut 😀 I tillegg hadde jeg en tynn trøye, og løse armer under.

Nå er HUUB sine neoprensokker bedre enn de fleste, men likevel ikke konge å svømme med, og enda mindre konge å løpe med. Likevel så valgte jeg heller det enn å ikke ha følelse i føttene. Foto: Ingeborg Hovda Rafdal

Sykling

Uten følelse i hendene så gikk skiftingen litt trått og Henrik løp ut et minutt foran meg, mens Lars Petter kom ut et lite halvminutt bak. På sykkelsete så føltes det bra ut selv om kroppen var preget av å være nedkjølt. Da var det godt å tenke på at det var mye motbakker frem til Dyranut og god tid til å få igjen varmen på 😉 Lars Petter tok meg igjen ved Måbøtunnelen (tror jeg) og jeg viste at om vi skulle ha en sjanse til å ta igjen Henrik og Lars Christian så måtte vi jobbe sammen for å holde tempoet opp. Ved utgangen av Vøringsfossen fikk vi nedslående sekunderinger at Henrik var 3,5 minutter foran. Da hadde jeg sykler med 302 watt i snitt i 20 km, og likevel blitt frasyklet med 2,5 minutter. Verre skulle det bli og innen vi passerte Dyranut var Henriks forsprang 7 minutter (!). Nå sitter nok mange på NXTRI Live og lurer på hvilke søndagstur vi er på, tenkte jeg når beskjedene om at forspranget økte markant hele veien. Noen søndagstur var vi definitivt ikke på, for fra Eidfjord til Dyranut så hadde jeg 295 watt i snitt, som var 18 watt høyere enn fra året tidligere. Jeg syklet bedre enn noen gang, og slo meg til ro med at det viktigste er tross alt ikke å vinne, så om Henrik har en fantastisk dag så fortjener han seieren. Det var også betryggende å ha wattmåleren som faktisk kunne bekrefte at jeg syklet bedre enn noen gang og at det strengt tatt ikke var noe mer å gå på.

Det var ca. 0 grader når vi passerte Dyranut og jeg liker ikke å fryse så det ble vinterjakken og vinterhanskene i forkant og jeg var godt temperert hele veien. Foto: Ingeborg Hovda Rafdal

Så var det akurat det med å plukke ute en energibar fra baklomma med vinterhanser da. Foto: Ingeborg Hovda Rafdal

Norseman er egentlig god spurttrening, for supporterne dine som gjerne må legge inn et drag for å kombinere langing, sekundering og motivasjonsrop. Foto: Ingeborg Hovda Rafdal

På vei opp mot Dyranut så ”plukket vi opp” Graeme Stewart , og den jagende trioen var dannet. Ingen av oss ønsket strengt tatt å komme inn til T2 sammen med hverandre, samtidig som alle hadde vinnerambisjoner og derfor måtte samarbeide om ikke tapet til Henrik skulle bli for stort. Øystein Grande var dommer dedikert til de fem første, men siden verken Henrik eller Lars Christian hadde noen å ligge på hjulet til så trengte han bare ”sirkulere” rundt oss. Det satt jeg stor pris på siden det gjorde drafting umulig og sikret et rettferdig konkurranse. Å ligge sammen i lovlig avstand er likevel en fordel, spesielt på det mentale planet. Ved første motbakke etter Geilo begynte Graeme å kjøre hardt. 282 watt i snitt ble den passert på og 287 watt ved neste motbakke. Siden jeg normalt kjører jevnere totalt sett og dermed altså raskere bortover og nedover så var det hardt å holde følge med Graeme og Lars Petter oppover, men jeg satt pris på at de presset tempoet. Imingfjell ble klatret på knappe 26 minutter og med 277 watt i snitt. Jeg følte meg bra og hadde til og med fått spist litt mer enn planlagt. Når det flatet ut etter Imingfjell så la jeg meg ”som normalt” foran og kjørte jevnt på 240-250 watt. Ved neste sekundering så ropte Jenny at jeg dro ifra de andre og tok innpå Henrik. Det var veldig overraskende siden jeg syklet ”rolig” sammenlignet med de vi kjørte i motbakkene. Litt moro at jeg var sterkere enn Graeme og Lars Petter på det tidspunktet, men da måtte jeg kjøre solo ned til Austbygda. Nedsyklingen etter Imingen er stygg, og jeg må dessverre innrømme at jeg er redd når jeg sykler den ned, og om det er vått så er jeg livredd. Noe tid ble tapt på unødvendig bremsing pga frykt og manglende lokalkunnskap om svingene. Ned kom jeg meg uansett i levende live og var klar til å kjøre jevnt, kontrollert og aerodynamisk det siste stykket. I Tessungdalen fikk jeg for første gang positive sekunderinger og hadde tatt inn 3 minutter på Henrik og nå ”bare” lå 7 minutter bak. Følte meg derfor optimistisk og offensiv når jeg trillet inn til skiftesonen i Austbygda med en snittwatt på 251.

Å ligge i aeroposisjon er viktig, og noe jeg trener mye på. Ved å holde aeroposisjon over alt foruten om oppoverbakkene så trenger jeg ikke å bruke like mye energi som konkurrentene mine og i nedoverbakkene så trør jeg meg bare opp i fart og går inn i en dyp aeroposisjon og kan holde samme hastighet som mine tråkkende konkurrenter. Foto: Ingeborg Hovda Rafdal

Løpingen

Mindre optimistisk og offensiv ble jeg ikke etter å ha startet å løpe. Første kilometer gikk på 3:43, og neste på 3:41. Det føltes akkurat like lett og kontrollert ut som året før bare at jeg løp på 16 km/t i stedet for 15 km/t. Etter 3 km fikk jeg første gode sekundering og jeg tok innpå mine konkurrenter med store jafs. Fra det tidspunktet så var jeg ikke i tvil, jeg kom til å vinne Norseman igjen! Det er selvsagt en kjepphøy tanke å få med 39 km løpingen igjen men det var hvertfall det jeg tenkte. Løpingen langs Tinnsjøen er ikke helt flat så mine raskeste kilometere kom ved slakt nedoverbakke ved 4,5 kilometer der jeg holdt 3:30 min/km-fart i over 3 kilometer(!). Jeg var i fyr og flamme. Man on a mission. Lars Christian løp bedre enn noen gang men det var ingen bønn når jeg passerte han ved 7-km(ish). Det var kun Henrik som gjensto og selv om han var langt foran så tok jeg innpå 15-20 sek hver eneste kilometer. Følelsen av å løpe hurtig men uanstrengt er fantastisk! Tankene mine går tilbake til menneskets opprinnelse der vi jaktet på antiloper ved å løpe de i senk. Jeg var jegeren og Henrik var min antilope. Rask stegfrekvens med en passe stram kjernemusklatur/hofter som sørger for minimalt med sideveis bevegelse sammen med uanspent nakke, skuldre og armer. Det er den mest effektive måten å løpe på. Rett etter 21 kilometer tok jeg igjen Henrik og med en løpstid på 1:37 kom jeg inn til Zombiehill. Da hadde jeg slått fjorårets løpsrekord på de 25,5 kilometerne med 5 minutter og hadde hatt en snittfart på 3:51 min/km(!). Det var rett og slett sjukt.

Ready to run! Jeg løper normalt ikke med sykkelhansker eller løse armer men ved å ta de av mens jeg løper og så sparer jeg noen sekunder i skiftesonen. Hvordan noen klarer å bruke 6 min og 37 sek på å ta på seg et par løpesko forstår jeg ikke. 35 sek fra inngang til utløp brukte jeg 🙂 Foto: Ingeborg Hovda Rafdal

Ikke helt nr. 1 enda, men tatt igjen Lars Christian og helt sikker på at jeg kom til å bli nr. 1 til slutt 😀 Foto: Ingeborg Hovda Rafdal

Konkurransen er likevel ikke helt over ved inngangen til Zombiehill, det er heller der den begynner vil nok mange mene. Når asfalten blir som en bratt vegg foran deg og farten går rett i bånn. De fleste går opp hele Zombiehill, men jeg skulle ikke gå en eneste meter. Løp eller dø! Åge var min løpssupport i år også og vi fikk med oss Rasmus Henning. Praten gikk lett og ledig og stemningen var super. Mange blir introverte i en slik fase av konkurransen, men jeg liker å prate. Positivt prat som får tankene bort fra ubehaget, som f.eks. at jeg begynte å bli veldig sliten i ryggen eller at de splitter nye Hoka-skoene mine var litt smale foran og jeg så de ble farget røde av blod etter gnagsår. Bagateller! Det er hode som gir høyrefoten og å gå foran venstre og så venstrefoten om å få foran høyre. Det er hva hodet vil som betyr noe. Å jakte på konkurrenter er ekstremt motiverende, men når du ikke har noen foran må det lages nye mål. Vårt mål ble å jage rekorden. 10:23 var rekorden og ved å trekke fra 31 min for å kompensere for kortet svømming så var målgang før 9:52 målet.

«I feel great», sa Rasmus at fotograf Charlotte Knudsen måtte skrive på bildet som hun tok og la ut av oss på twitter 🙂 Jeg innrømmer at ved rundt 35 km i løpeløypa som bilder er tatt så begynte jeg å merke kjøret, men var langt ifra den beryktede «kjellern».

Målet er i sikt!

Sliten? Neida, bare litt fokusert på å sette høyrefoten foran venstre 😉 Min lillebror Emil fulgte rett bak og imponerte med å holde følge hele veien. Ca. 50 minutter brukte vi fra grinda og til toppen. Foto: Ingeborg Hovda Rafdal

Ved Stavsro var min Rev 6-sekk sjekket inn og klar, og Rasmus var ivrig til å få meg raskt til topps. Med oss fikk vi også Alec fra HUUB, som tidligere har vært terrengløper med Alistair Brownlee. Det var tungt men samtidig ubeskrivelig deilig. Målet var i sikte, og det var ikke langt igjen. Rasmus løp i front og ryddet banen samtidig som han fortalte at jeg var førstemann og at det var lov å heie. På en så flott dag så var det mange i løypa og jeg fikk mye heiing. Ved ca. 500 meter igjen til toppen så tikket det inn en melding om at Lars Petter, som var nr. 2 var 6 min bak. Det var en helt sinnsyk følelse for selv om jeg over 3 timer tidligere var sikker på at jeg kom til å vinne så var jeg nå 100 % sikker. Det var bare til å knytte neven og tenke (og gjerne rope det i tillegg som jeg gjorde) YEEEEES!!! Vi klarte det igjen! Spesielt grasiøst så det nok ikke ut der jeg snublet meg opp sherpatrappene men jeg følte meg helt fantastisk. Uovervinnelig og udødelig. Målstreken ble passert på 9:43:37 mens jeg ropte ut: EG ELSKE DEG JENNY! Norseman 2015 var over for min del og for første gang av de fire gangen jeg har vært med så var sikten bedre enn 5 meter. Det var sol og krystallklart med en utsikt som best kan beskrives som storslått. Det var episk. Hvordan det så ut kan du se på NRK.no sitt innslag fra dagen.

Foto: Dag Oliver/Nxtri

Konkurransen ble akkurat slik jeg hadde visualisert det for meg og slik jeg hadde håpet på. Som nevnt i innlegget før så handler det ikke om å vinne, men prestasjonen og opplevelsen av prestasjonen. Ulempen med det er at da kan jeg strengt tatt vinne, men likevel ikke være fornøyd om prestasjonen var svakere enn året før. Nå var prestasjonen betydelig sterkere enn før og en stor del av æren for det skal mine konkurrenter ha. Henrik, Lars Christian, Lars Petter og Graeme var de eneste som betydde noe den dagen og de presterte alle utrolig bra. Fjoråret ble en liten ”game changer” Norseman-taktisk og det ble klart at en seier krevde en løpstid på 4 timer eller bedre uansett hvor godt det ble svømt/syklet. Nivået var betydelig hevet fra fjoråret og det igjen krevde at jeg også måtte prestere bedre. Løpstiden endte på 3:43:57, og over 12 minutter raskere enn løpsrekorden min fra året før. Uten å virke for kjepphøy så er det løping i verdensklasse. De fleste Ironmankonkurranser vinnes med en løpsfart som er 1 km/t saktere enn det jeg holdt på flata. Det er ganske moro å tenke på! Anbefaler forøvrig mine konkurrenters race reports som jeg har linket til nedenfor:

• Race report Lars Petter Stormo
• Race report Lars Christian Vold
• Race Report Graeme Stewart

Hvem er det som kysser Lars Petter?, tenkte jeg først når jeg så bildet på mobilen. Det var visst meg det jo. Det hadde jeg helt glemt ut, men såpass glad er jeg i konkurrentene mine 🙂 Lars Petter har slått meg på alle de tre konkurransene vi har deltatt på tidligere i år og jeg viste at jeg virkelig måte prestere om jeg skulle revansjere det. For å sette det i perspektiv så «gruset» jeg alle i fjor med en solid løpsrekord. Lars Petter slo den løpstiden med over 7 minutter! Lars Christian løp også på under 4 timer og forbedret sin egen pers fra i fjor med 20 minutter 😀

Selv om det er jeg som får æren, gratulasjonene og godordene så er det Jenny som har vært den store helten. Hun har tatt alle ”nattvaktene” med Jonas den siste uken før Norseman, som betydde at jeg fikk optimal restitusjon mens hun hadde solid søvnmangel før hun skulle være supportsjef for Team Hovda, som er en veldig krevende oppgave. Det var en utrolig sterk prestasjon og en forutsetning for at jeg kunne være førstemann opp til toppen. Jeg må også få takke Karwan som var sjåfør og medsupport i supportbilen for en utrolig stødig jobb og Åge og Rasmus som støttet meg i motbakkene. Foruten om det så er hele storfamilien Hovda som stilte mannsterke opp og heiet i tillegg til et overveldende antall heiinger fra tilskuere underveis. Det var utrolig moro og et viktig bidrag for å gjør dagen så spesiell.

Mine sponsorer fortjener også en stor takk og ikke minst alle dere som følger meg på blogg, FB etc.

Det er hardt å være support!

Tante Kari var ivrig på heiingen med finfin plakat av meg 🙂 Lurer på hvorfor gliset er kommet med 😉