Testløpet av Lofoten Triathlon i 2015 var den hardeste triatlonkonkurransen jeg noen gang har vært med på, mens fjorårets versjon var den vakreste triatlonkonkurransen jeg har vært med på. Hvordan overgå de erfaringene? Det lurte jeg også på, men når konkurransedagen kom så gledet jeg meg skikkelig! Det hurtig skiftende været i nord hadde valgt å spille på lag og det så ut til å bli en virkelig flott dag værmessig.

Svømmingen

Svolvær havn var speilblank i det vi la på svøm i det klare arktiske vannet som hadde en temperatur på 14 grader. Et svakt skydekket var som et filter på den sterke motsolen og gjorde navigeringen enklere og reduserte kontrastene slik at det var lettere å se de ikoniske fiskehjellene og de mektige fjellene som omsvøper Svolvær. For å si det på godt norsk, svømmeetappen er awesome! Ubeskrivelig vakker samtidig som lukten av fisk i det vi rundet den nordligste holmen ikke gav noen tvil om at det fortsatt er fiske som er det viktigste næringen her oppe. Opp av den offisielt 4000 meter (de fleste måler en del mer enn det) lange svømmeetappen på 1:09 som nr. 1 med et stort smil om munnen. Stemningen på Svolvær torg var ekstatisk.

Syklingen

Det er kun ca. 1400 høydemeter på sykkelløypa i Lofoten, og høydeprofilen kan beskrives som lett rullende. Etter 16 kilometer passeres veien ut til turistmagneten Henningsvær, og det er 150 kilometer sykling igjen før den veien skal sykles. Det lette skydekket forsvant og morgensolen lyste opp fjellene. Det gav en perfekt refleksjon i det blikkstille havet der hver lille rorbu kunne se sitt eget speilbilde. Det hele toppet seg når den kom en havørn flygende over meg og da tenkte jeg; ”Jenny, nå selger vi leiligheten i Oslo og flytter til Lofoten!”. Med en skyfri himmel og fullstendig vindstille viste landskapet seg fra sin aller vakreste side, og gåsehudfaktoren var maksimal. De langstrakte veien med god asfalt og lite trafikk er perfekte for å gjøre det jeg gjør best. Sykle med jevnt trykk på pedalene med hodet så lavt som mulig for optimal aerodynamikk. Utfordringen var at utsikten gjorde det så utrolig vanskelig å se rett ned i asfalten. Personlig var jeg spent på hvordan det skadde låret ville fungere, og hvordan muskulaturen var bare to uker etter Norseman. Min umiddelbare konklusjon var at styrken og overskuddet langt ifra var på topp, men at det ikke var smertefullt, som var det viktigste. Det var nydelige forhold over Gimsøybrua og vi syklet forbi Lofotr Vikingmuseum, som utenom akkurat under konkurransen er verdt en stopp. Ved Leknes ventet verdens beste omelettkokk, Ragnhild som jobber på Thon Hotel Svolvær, med en vannflaske til meg og jeg kunne fortsette med full trøkk videre ut mot Stamsund. Når vi nærmet oss Gimsøya, den flateste av den relativt flate løypa så var det lite som minnet om full trøkk. Pulsen lå jevnt i høy sone 3, mens watten ebbet gradvis nedover. Det tyder på muskulær utmattelse, og at jeg langt ifra var helt upåvirket etter Norseman med påfølgende dårlig restitusjonsperiode pga fallet på sykkel. Veien ut til Henningsvær er legendarisk og normalt en fryd å sykle, men etter 166 kilometer så fristet ikke stort. Motvind på vei ut og motvind på vei tilbake var følelsen, selv om jeg i ærlighetens navn tror at det var medvind på vei ut. På vei tilbake til Svolvær var det hvertfall motvind, og det var en god følelse å endelig tilbake til skiftesonen på Svolvær torg, der stemningen var enda mer ekstatisk enn etter svømmingen. Jeg var langt foran nærmeste konkurrent og hele 36 minutter foran skjema sammenlignet med fjoråret (godt hjulpet av en solid feilsykling da). Dette skulle gå lett!

Løpingen

Spenningsmomentet for min del var hvordan låret skulle fungere under løpingen siden jeg, foruten om en kort photoshoot med Kai-Otto på torsdagen, ikke har løpt en meter siden Norseman. Heldigvis var det akkurat så bra jeg kunne håpe på, ømt, men ikke smertefullt. Utvilsomt i løpbar stand! De første 25 kilometerne er flate, eller hvertfall relativt flate. De slake oppoverbakkene var tunge, og du kunne lure på hvor det egentlig ble av de tilsvarende nedoverbakkene. Med 20 grader og skyfritt var det i overkant varmt med tanke på optimal prestasjon, men sammenlignet med regnværet under Norseman, og de 30 gradene Challege Venezia bydde på så vet jeg bedre enn å klage. Det er 5 kilometer mellom hver drikkestasjon og de blir naturlig delmål underveis. Et hyggelig par på sykkel holder meg litt med selskap og kunne informere om at nr. 2 var ute av skiftesonen, 47 minutter bak(!). Dette handlet om kampen mot meg selv. Fra løpsstart til 25 kilometer er det 4 drikkestasjoner, der halvparten er bemannet og har energidrikk og mat, mens de andre kun har vann. Personlig løper jeg ut med 5 isogels og en 250 ml myk drikkeflaske som jeg fyller opp. Det holder for meg, mens en liten løpevest som f.eks. Compresssport Ultrun pack 140g, kan være fornuftig for mange. På ernæringsfronten så prøvde jeg å bruke mer energibarer til fordel for gel, i et håp om å redusere kvalmen. På syklingen fungerte det bra å gå øke fra 2 til 4 energibarer (samme antall kalorier som er 300 kCal/t), og jeg merket ingenting negativ på løpingen fra det. Ved ca. 15 kilometer på løp prøvde jeg å ta små biter av energibarer, men kroppen var ikke enig. Det ble i stedet isogels, som jeg også merket at kroppen begynte å få nok av.

Som alltid er det morsomt å komme til Haugen Gård, etter 25 kilometer. Da byttes asfaltskoene Hoka Tracer ut med terrengløpeskoen Hoka Speed Instinct, og løpssekken tas på. Det er klart for en skikkelig fjelltur! Første del er et lett grusparti før det raskt blir en ikke fullt så enkel bratt skogssti etterfulgt av et myr-dekket parti før du kommer til ”snaufjellet”. Det er et flott parti, men jeg fikk nå for alvor merke den musklære svakheten i høyre lår og mangel på overskudd etter Norseman. Den våte myra og det sleipe underlaget sugde krefter. Det var stor hjelp i å ha terrengløpesko med godt feste og god bestandighet mot vann, men skoene løp ikke av seg selv likevel. Landskapet på ryggen vi løper langs var så ubeskrivelig vakkert at jeg ved Botnvatnet måtte stoppe opp og lage en liten filmsnutt. Der er jeg tydelig sliten, men også rørt over alle inntrykkene. Det er et rart mentalt sted å være der jeg begynner å gå virkelig tom samtidig som utsikten er kanskje det mest storslåtte jeg har sett. Så nærme å begynne å grine i en konkurranse har jeg aldri vært! Fjelletappen er på ingen måte lettløpt, spesielt ikke med slitne bein og et slitent hodet. Det er fullt mulig å løpe der relativt hurtig, men det krever gode tekniske ferdigheter og bein med spenst og full kontroll over hvor de lander. Der var jeg overhodet ikke, og min aller tregeste kilometer var på vei ned fra fjellet der den kilometeren tok nesten 22 minutter(!). Til sammenligning brukte jeg under 16 minutter der i 2015 da forholdene var veldig mye dårligere, men overskuddet og styrken bedre. Det var en lettelse å endelig komme ned fra fjellet, spesielt fordi låret hadde fått mye juling.

Selv om det flater ut så er ikke partiet spesielt raskt der vi løper over en strand og planker som er satt opp over myrene. Da var det deilig å endelig få litt grus under beina igjen og vite at matstasjonen ved 37 km var rett rundt hjørnet. Derfra var det kun 3 relativt lettløpte kilometer igjen før vi begynner på dagens siste utfordring, opp og nedstigning av Tjeldbergtind. Det er godt å endelig begynne det som avslutter en spektakulær men også spektakulær hard løpeetappe, men jeg var rimelig i kjelleren allerede ved foten av fjellet. Jeg måtte begynne å gå, og stoppe opp pga krampe på baksiden av det forslåtte låret. Dagens siste gel ble motvillig fortært og det var bare til å begynne på oppgaven; sette den ene foten foran den andre og gjenta prosessen til målgang. Det gikk ikke raskt, og når jeg nærmet meg toppen av fjellet med panoramautsikt over Svolvær og Kabelvåg så jeg bak meg at en løper løp på grusveiene og inn i fjellet. Kan det være en konkurrent? Siste sikre sekundering var ved Haugen gård og da hadde jeg en times forsprang, men med tempoet jeg hadde over fjellet så var det usannsynlig, men ingen umulighet at en «fjellgeit» med trøkk i beina kunne ha spist opp forspranget såpass. På toppen stod noen fra crewet som med livetrackingen foran seg kunne avkrefte min frykt om at det var en konkurrent. Løyperekorden skulle uansett tas, men nå begynte tiden å renne ut.

Nedover fikk jeg følge av to hyggelige fyrer som hadde deltatt på den Olympiske distansen dagen før. Du må bare gi beskjed om vi forstyrre dæ, sa den ene. Nei, overhodet ikke svarte jeg. Etter å ha konkurret «alene» hele dagen var det svært hyggelig med selskap og det lave energinivået til tross så var jeg skikkelig pratesjuk. Når du er nede fra Tjeldbergtind og har kommet deg til Esso-stasjonen er det bare den 3 kilometer lange sjarmøretappen igjen. Selv der så var jeg sannlig ikke sikker på at jeg kunne holde meg løpende helt til mål, så sliten var jeg. Å kjenne treverket under foten er en vannvittig god følelse. Da er du på Svolvær kai og har bare et par hundre meter igjen. Du hører speakeren runge fra torget og publikum er i ekstase. Jeg er også i ekstase, men det synes ikke like godt utenpå som vanlig. Jonas står klar og vi løper over mål til seier og ny løyperekord, med 2 minutter. Etterpå så må jeg bare legge meg ned på de varme steinhellene og der blir jeg liggende. Faktisk kan jeg ikke huske å noen gang ha vært så sliten tidligere. Heldigvis ikke så sliten at jeg ikke kunne gi en liggende klem til Jonas og Jenny, og et nærmeste liggende intervju til Lofotposten (gjengitt av Haugesunds avis i denne artikkelen). Fullstendig ferdig, men utrolig tilfreds og overlykkelig over den fantastiske opplevelsen. 

The Arctic Triple organisasjon, de frivillige, tilskuerne og Lofoten leverer nok en gang en opplevelse som på mange måter overgår alt annet jeg har vært med på. Det er de perfekte rammene for en unik opplevelse og de er alle med på å gjøre det så spesielt. Konkurransen er  laidback og uformell, og alle menneskene er utrolig hyggelige. Landskapet er spektakulært vakker, det skulle virke som alt ligger tilrette for en «fin» konkurranse. Løypa er likevel så brutalt hard, spesielt de siste 20 kilometerne, at den umulig kan fullføres med letthet. Du må grave dypt, og akkurat det er en av hovedingrediensene for en uforglemmelig triatlon. Tusen takk til dere alle!