En god helse er en av de viktigste grunnene til at jeg driver med triatlon. Det er fantastisk å ha en sterk og funksjonell kropp med en nærmest utømmelig mengde energi.

Tilsvarende lite fantastisk er det å ha en dårlig helse. Det fikk jeg kjenne litt på i vår da jeg falt på sykkelen og fikk et lite brudd i skuldra og brist i ribbeinet. Bruddet gjorde at høyre armen ikke kunne brukes og bristen i ribbeinet gjort at ”alt” var vondt. Ikke bare det å løpe eller å vende i bassenget, men ganske hverdagslige bevegelser som å reise seg opp fra senga eller bøye seg ned for å knytte skoene. At jeg var sterkt misfornøyd med situasjonen er ingen overdrivelse. Jeg hatet det!

Når jeg var på jobb denne gangen så presterte jeg på et vis å få en vridning i kneet der jeg kjente at noe ikke var normalt. Det var ingen umiddelbar smerte tilknyttet det, og ikke under løpeturen senere på dagen, men under utstrekkingen i etterkant så forsto jeg at noe var galt. På yttersiden foran under kneskålen på høyre kne så var det noe som det ikke var på venstre kne. Selvdiagnoseringen pekte mot en skadet/hoven Meniscus Lateral og det var smertefullt å bøye kneet, spesielt ved økt bøy. På jobben så går vi ute i prosessanlegget med vernesko og tar på oss overtrekkssokker, såkalt blåsokker når vi er innendørs. Siden jeg ikke ønsket å bøye kneet så mye så strakk jeg meg ekstra langt med armene og kjente etmarkant knekk i høyre skulder. Da hadde den fått seg en solid strekk og var betydelig vondere enn kneet. Så der hadde du meg, ”Mr. Norseman”, med gange som en sjømann med trebein og en høyrearm som ikke kunne brukes til en gang å løfte en kaffikopp fra pulten til munnen. Igjen var jeg fysisk degradert i den grad at det å ta på seg sokker var en utfordring. Og bare på grunn av helt normale aktiviteter. Da følte jeg meg som en gammel mann!

Som vanlig når ikke alt fungerer 100 % optimalt så går jeg mentale innstilling fra glasset er halvfullt, til glasset er halvtomt. Krisemaksimeringen blir total og jeg ser for meg hvordan målene for neste sesong blir umulig å nå siden jeg ikke kan løpe, og kanskje ikke sykle skikkelig heller, og så den høyrearmen som ikke kan brukes til å svømme med heller. Jeg blir lettere desperat og fortvilet når jeg ser for meg verst tenkelig scenario, TRENINGSFRI(!). Jenny, som har fått opplevd min desperasjon noen ganger prøvde å berolige meg med å si; ”slapp av, det går helt sikkert over”. Men skjedde det? Ja, det gikk over.

Standard prosedyre når jeg blir skadet er å finne ut hva som er skadet, helst ved hjelp av ekspertise, men kombinasjon kildekritikk og googling gjør ofte nytten. Så ser jeg på hva som er anbefalt som behandling og hva som bør unngås. Jeg prøver i størst mulig grad å fortsette å være i aktivitet men være veldig obs på at det ikke skal gi eller øke smerten i det skade området. Løping var utelukket, og jeg prøvde å størst mulig grad å gå så lite som mulig i trapper og unngår situasjoner med risiko for vridning av kneet. Jeg fortsatte å sykle, men på latterlig lav watt og med høy frekvens. I tillegg gikk jeg i styrketreningsrommet og prøvde ut forskjellige styrkeøvelser for å se hva jeg kunne gjøre og hva som ikke kunne gjøres. Dessuten var det bare høyrekneet som var skadet så venstre benet kunne trenes som normalt. 5 dager senere var det i all hovedsak over og et par dager etter det hadde jeg min første rolige og korte løpetur, fullstendig uten smerte. Kanskje var jeg ikke blitt fullt så gammel likevel 😀 Dessuten så frykter jeg egentlig ikke å bli gammel med referanse til mitt tidligere innlegg: Tanker om alder, trening, helse og prestasjon

Det gav meg uansett en god påminnelse på hvor viktig god helse er, og hvor privilegert jeg er som har det. Det er noe fundamentalt riktig med å være ute i naturen og bruke kroppen mens du kjenner elementene på huden, og vi er utrolig heldige som har anledning til å gjøre det.