I dag går årets største triatlonkonkurranse av stabelen (i et OL år kan det selvsagt diskuteres om den konkurransen er større, men det er avhengig av øyne som ser). Jeg gleder meg som en unge, selv om jeg verken skal delta eller er på Hawaii for å se på.

Hawaii, eller nærmere bestemt Kailua-Kona, er et helt spesielt sted for triatleter. Det er noe magisk med det, og stemningen den siste uken før konkurransen er elektrisk. Hawaii under Ironman Hawaii burde være på hver triatlet sin «Bucket-list», og selv om å være med som deltaker dessverre ikke er realistisk for de fleste, så er det sikkert minst like morsomt å være med som tilskuer.

Selv har jeg vært på Hawaii som deltaker i 2012 og 2014, og begge gangene var det fantastiske opplevelser fra en utrolig spesiell øy. Litt missunnelse er det på de som er der nå, men etter å ha strevd i varmen både under Challenge Almere og til dels under Ironman Barcelona så er jeg glad for at det ikke er jeg som skal i ilden i dag. Den 24 timer + lange reisen er jeg også veldig glad for å slippe, spesielt med en 1,5 år gammel gutt som syntes den 20 minutter lange flyturen fra Bodø til Svolvær var lang nok.

Konkurransemessig blir det utrolig spennende, spesielt på herresiden. Jan Frodeno er storfavoritt etter en å ha smadret den tidligere verdensrekorden i Roth tidligere i år. Likevel så har det ikke bare vært plankekjøring og under Ironman Lanzarote så gikk han på en smell under løpingen. Hans største utfordrer er Sebastian Kienle, med seier på Hawaii 2014, seier under Ironman Frankfurt i år og en veldig sterk 2.plass under VM i 70.3. Mitt wild card blir Andi Bocher som har vist veldig sterk form i år, og gav Sebastian Kienle virkelig en kamp under Ironman Frankfurt. At det blir en tysk vinner på herresiden er jeg i hvertfall ikke tvil om.

Når det gjelder øvrige deltakere så håper jeg at Jesse Thomas gjør det godt, fordi han er en kul fyr, og hans «dårlige» svømming kan gjøre han til en potensiel makker på sykkelen med Sebastian Kienle i kampen om å ta igjen feltet med de gode svømmerene, som strengt tatt er de fleste av de 60 profesjonelle herrene. Det kan gjøre kan gjøre han til en utfordrer om podiumplassering, men som førstegangsdeltaker på Hawaii så skal det godt gjøres.

Beste sykkeltid tror jeg forøvrig går til Michael Weiss, som med sin svake svømming er ute av kampen og en veldig god plassering. Med ny sykkel, Diamondback Andean, solid pengebonus for å «vinne» syklingen (mine antakelser) og ingenting å tape med svak løping så tipper jeg han slår til og med Kienle.

Når det gjelder damene så er det gledelig å se at nivået er sterkt økende. Dessverre er ikke det like stor bredde som på herresiden, og jeg ser ikke at noen egentlig kan utfordre fjorårsvinner Daniela Ryf, om hun har en ok dag. Superløper Mirandra Carfrae kan sette press på henne for å ha et godt forsprang inn til T2, men jeg tror avstanden blir for stor. At det blir noen andre enn en av de to nevnte kan jeg ikke se for meg, men Hawaii er ikke like enkelt å prestere sitt potensial på som andre konkurranser. Varmen og luftfuktigheten kan ta livet av de aller beste.

Av de norske så er både spenningen og presset størst på Lars Petter Stormo. Løyperekorden som tilhører Per-Morten Ellingsen er definifivt en målsetning og aller helst ønsker han å fullføre på under 9 timer. Det har han utvilsomt potensial til og jeg ønsker både han og alle de andre nordmennene (+ de svenkene og danskene jeg kjenner som skal være med) en flott dag! Jeg håper Papahānaumoku, eller Mother Earth som jordgudinnene på Hawaii er skånsomme med de 😉

Starten for de profesjonelle går 06:25 lokaltid og med 12 timer tidsforskjell så er det ganske enkelt å regne opp. 18:25 går startskuddet og om det er en dag det passer at Jonas har en dårlig natt søvn så er det nettopp i dag. Jenny og jeg skal følge mens vi spiser fish taco (som vi første gang prøvde på Hawaii) og mimrer og «gamle dager». Løpet kan følges på Ironman.com/live. Nedenfor er noen bilder fra når vi var der i 2012/14.