Race report – Challenge Venezia

Utrykket; ”Close, but no sigar” har vel sjelden passet dårligere. Ikke var det close, og i mållinjen hadde det uansett ikke vært noen sigar. Under 8:26:20 var målet, og 9:07 ble fasiten. Hva skjedde?

Som nevnt i teksten fra et av mine Instagrambilder tatt fra konkurransedagen så er det viktigere ting i livet enn puls, watt og sekunder. De unike opplevelsen er en av de. Å gå de 1,5 km fra Stazione de Venezia Santa Lucia, den eneste bussholdeplassen i Venezia, igjennom byen kl. 05:15 om morgenen kun i selskap med andre utholdenhetskrigere som meg selv (og en og annen med sterke utholdenhetsegenskaper på festing), var en magisk opplevelse. Venezia er utrolig spesielt, men heten og havet av turister kan gjøre det vanskelig å se magien. Nå hadde vi Venezia helt for oss selv! Tidsmålet på 8:26 skjønte jeg i midlertidig at ikke var realistisk siden jeg allerede da syntes det var litt varmt. Sola hadde enda ikke stått opp og det var ikke en sky på himmelen. At det kom til å bli en varm dag var det ingen tvil om. Pga arbeidsrotasjonen så ankom vi Venezia fredags kveld som betydde at jeg hadde hatt en dag akklimatisering. Det var jeg veldig klar over at var utilstrekkelig.

Gåturen fra bussholdeplassen til svømmestart. Magisk! Foto: José Luis Hourcade

Svømmingen

Kl. 06:27 gikk svømmestarten, som var 3 minutter før tiden, og jeg hadde flaks at jeg i det hele tatt var på startstreken siden jeg liker å varme opp ganske tett opp til start om jeg har mulighet. En litt rusten start til tross, så holdt jeg ”game plan” med å starte rolig og kontrollert. Det medførte naturligvis at jeg ble frasvømt og oversvømt i starten, men det tok ikke lengre enn kanskje 100 meter før jeg begynte å ta igjen folk som hadde startet altfor hardt. Fant noen relativt tidlig noen ok bein å ligge bak som ikke svømte for mye sikk sakk og hadde greit tempo. Jeg skulle selvsagt ønske de svømte litt rettere og litt raskere, men når jeg la meg ut på siden og svømte forbi så merket jeg at det kostet mye å få den lille farten ekstra. Siden det var ganske het i vannet også, med en offisiell temperatur på 21 grader som jeg tipper har en feilmargin på +2-3 grader, så var det best å komme seg så raskt igjennom svømmingen uten å bli igjennomkokt allerede. Derfor holdt jeg beina frem til ca. 750 meter før T1, da vi ble tatt igjen av en AG-er og jeg tok hans bein i stedet. Fra en utøver som hadde vært med i 2015 ble jeg advart mot skarpe steiner i myra på vei opp fra svømmingen. Det var en god ”heads up”, samtidig som det var lite jeg følte jeg kunne gjøre for å forebygge det å tråkke på en skarp stein. To solide kutt under høyrefoten ble det, men heldigvis så var jeg såpass giret at jeg ikke merket noe til det før 6 timer senere. Jeg kom opp fra svømmingen med en følelse av å ha svømt bra, og var skuffet over at klokka viste 1 time og 6 minutter, hele 11 minutter bak målsetningen. Grunnen til at jeg satt 55 minutter som mål var at svømmingen var passe rask året før og på prerace briefingen så fikk vi beskjed om at de hadde gjort løypa litt kortere og med svømmestart i vannet fremfor land. I tillegg skulle vi ha solid medstrøm. Det vi fikk var solid motstrøm. Opp av vannet 7 minutter bak Lars Christian og rett før Hans Christian som jeg var hhv 10 minutter og 4 minutter bak på Norseman i fjor tyder på at jeg faktisk svømmer en del raskere.

Vannet var ikke akkurat krystallklart og litt varmere enn de oppgitte 21 graderene, men ikke krise var det ikke. Foto: José Luis Hourcade

Syklingen

Sykkeletappen var også endret fra året før. De tekniske partiene i starten var fjernet, så den nye løype skulle gå mye raskere enn året før, var beskjeden på prerace briefingen. Fjorårets vinner Dirk Wijnalda, som jeg har syklet jevnt med tidligere brukte da 4:22. 4:25 tenkte jeg at derfor burde gå lett. Løypa var et strekke ut av byn på 22-ish km, så en rundløype på 45 km som skulle sykles tre ganger før det var en litt annen rute tilbake. Det var absolutt en flott løype, på paddeflatt italiensk jordbrukslandskap, og jeg likte godt å sykle ”rundt og rundt”. Særlig rask var den i midlertidig ikke, og at det blåste en frisk bris gjorde det selvsagt ikke bedre. Løypa hadde mange 90 graders svinger, og selv om det neppe kan kalles teknisk så medførte det hvertfall til at farten måtte bremses og tilsvarende akselereres relativt ofte. Det tynne pro-feltet gjorde at jeg ble syklende alene, noe som passet meg fint. Med heten som stod på så er det veldig mye bedre å sykle så jevnt som mulig og unngå i så stor grad som mulig de korte og harde innsatsene. I pro-felt sykles det ofte mer taktisk enn AG-felt, og slik taktisk ”rykk og napp” sykling passer en uakklimatisert kropp dårlig. 240 watt i snitt og en tid på 4:40. Det er på ingen måte konge, men langt ifra krise, med tanke på watt-tapet ved å sykle i svingene, og inne og ut av byen. 260 watt er målsetningen som med en vekt på 67 kg vil tilsi 3,9 watt/kg. Med god aerodynamikk vil det gi en bra tid.

Foto: José Luis Hourcade
Allan
Sykkelløypen var paddeflat, men med mange 90 graders svinger og litt vind så var den ikke så rask som i fjor. Den var forøvrig flott og bestående av små veier med dyrket mark på begge sider. Min Boardman TTE fungerte supert og min nye konkurransedrakt fra Fusion likeså. Foto: José Luis Hourcade

Løpingen

I motsetning til å gå hardt ut på 3:55min/km-fart og se hvor lenge det holder så forsto jeg at jeg måtte gå ut mye roligere om jeg skulle komme i mål så raskt som mulig. Startet med 4:10-fart, men merket tidlig at det også ble i hardeste laget. Klokka var 12 og sola stod midt på den skyfrie himmelen. Det var grisevarmt og jeg følte at ansiktet kokte allerede fra et par kilometer. Løpingen som foregår i Parco San Giuliano, som er den store parken rett utenfor Venezia, ser på løypekartet ganske uoversiktelig ut der den går på kryss og tvers 4 runder rundt i parken. Dette fungerte overraskende bra og jeg trivdes med å ha en så ”kort” og dynamisk løype der det er lett å sette korte mål. Det jeg ikke trivdes så godt med var temperaturen som steg gradvis og farten sank tilsvarende. Det var i ærlighetens navn selvpining og jeg måtte jobbe knallhardt mentalt for å holde meg løpende. Hver runde så løp vi forbi penalty teltet, der de som hadde fått straff, stod oppført med nr. på en stor hvit tavle. Hver gang så håpet jeg nr. 23, mitt nummer stod på listen, slik at jeg kunne få 5 minutter i skyggen. Det skjedde ikke. De siste 12 kilometerne ble ikke bare en mental kamp, men også en fysisk kamp for å ikke gå. Dehydreringen og saltubalansen medførte at jeg lå på en sylskarp krampeknivsegg, og en liten ”feilbevegelse” medførte at musklene krampet seg. Musklene på undersiden av foten, som typisk kan få krampe når jeg svømmer, var på randen til sammenbrudd, og jeg kunne ikke bytte svampene i nakken uten at biceps og triceps låste seg fullstendig. Selv med 700 meter igjen til mål klarte jeg ikke å mobilisere til å dra på. Det var en vanvittig deilig følelse å krysse mållinjen og kunne sette seg ned i skyggen. 9:07 ble tiden og 9.plass totalt. Resultatmessig var det ikke akkurat kanon, men med de forutsetningene så var det vel gjennomført og mye god lærdom å ta med seg videre.

Aldri tidligere har jeg svettet så mye salt i løpet av en konkurranse. Aldri har jeg møtt opp til en konkurranse med så lite akklimatisering heller.

Så hva skjedde? Hovedproblemet var manglende akklimatisering. Jeg har lest veldig mye om akklimatisering og vet utmerket godt (både av teoretisk kunnskap og praktisk erfaring) hva som skjer om du ikke er godt akklimatisert. Først så vil kroppen sette ”bremsen på” musklenes evne til å prestere for å unngå overoppheting tidligere enn en akklimatisert kropp. Svetteraten vil være for lav, tørstefølelsen likeså sammen med magens evne til å ta opp væske. Du vil svette ut for mye salt sett opp om hva som er tilgjengelig og hva som kan tas opp. Det ender i underprestasjon og krampehelvete. I finisherteltet lå jeg på bakken og kunne se at musklene beveget seg som en livlig symfoni under huden med ufrivillige og ukontrollerte sammentrekninger. Jeg prøvde til slutt å reise meg opp men fikk krampe på baksiden og fremsiden av låret, og så i skuldra. Hadde det ikke vært noen funksjonærer som hadde hjulpet meg opp så hadde jeg nok ligget der enda.

Så hvorfor var jeg så dårlig akklimatisert? Min arbeidsrotasjon gjorde det ikke mulig at jeg kunne dra ned tidligere og jeg gamblet på at det skulle bli levelig temperatur. Det var et veddemål som ikke gikk inn. Samtidig så tar jeg selvkritikk i at jeg ikke gjorde de akklimatiseringstiltakene jeg kan gjøre fra jobb som å sitte i badstue og ta korte løpeøkter med mye klær på. Dette vil absolutt vært lurt, sett ifra hvordan forholdene ble.

Målsetningen om 8:26 gikk overhodet ikke, men jeg er ikke lei meg eller demotivert for det. Det er tidlig i sesongen og jeg gleder meg skikkelig til fortsettelsen 😀 Lær av de feilene som ble begått, og gled deg over det som gikk bra og den fantastiske opplevelsen som reisen til Venezia var 🙂

Publisert av

triallan

Jeg er en 31 år gammel triatlonentusiast som prøver å bli så rask som mulig til å svømme, sykle og løpe. Treningen, konkurransene og utstyrsmanien blir godt dokumentert på bloggen min.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s