Livet som en toppidrettsutøver er et fint og givende liv, men kan også være et hardt liv. Jeg er tross alt en profesjonell utøver, selv om jeg er avhengig av å jobbe litt i tillegg for å unngå ”luksusfella”. Og jeg gjør prøver så godt jeg kan innenfor de mulige rammene til å bli så god som mulig. Det koster på flere plan, men det er sjelden jeg tenker at ”det her er det ikke verdt”.

På torsdag dro Jenny og Jonas til Lofoten. Mamma og stefaren min Hans, har etappevis tatt den tidskrevende jobben med å seile fra Haugesund så du kan si at bordet var dekket for en fantastisk opplevelse. Lofoten er unikt, og å oppleve det saktegående og total stillhet burde stå på hvert menneske sin ”bucket-list”. Det gjør den på Jenny sin liste, og det gjør den også på min.

Utfordringen min var bare at jeg kom hjem fra en uke på nattskift rett før avreisen, og det var bare 2,5 uker til årets viktigste konkurranse, Norseman. Siden 12,5 timers arbeidsdager på natt ikke er synonymt med kvalitetstrening så måtte den siste perioden med god og hard trening gjøres denne uken. Tidligere var ikke mulig og senere blir for tett opp mot konkurransen. Jeg skulle veldig gjerne ha blitt med Jonas, Jenny, mamma og Hans og seilt i Lofoten, men jeg vet at jeg ikke hadde klart å nyte det. Det hadde kostet mye energi å reise, søvnkvaliteten hadde blitt dårlig, treningsforholdene på en seilbåt er ikke akkurat gode og jeg hadde blitt stresset over alt det praktiske som måtte på plass før Norseman. Så i stedet for å bli med til Lofoten så valgte jeg å bli igjen hjemme, for å få trent og restituert optimalt og fikset praktiske gjøremål. Fra perspektivet til en toppidrettsutøver så var den løsningen den eneste fornuftige, men fra perspektivet som menneske Allan i sin helhet, var det da den eneste fornuftige løsningen? Det var direkte smertefullt å se Flytoget dra med Jonas som vinket med sine små hender igjennom vinduet, mens jeg sto igjen på perrongen.

Det positive er at jeg har fått kjenne på livet til en fullblods toppidrettsutøver. Absolutt ingenting annet å tenke på enn trening, kosthold og restitusjon. I tillegg til de praktiske tingene som må ordens før Norseman samt hundelufting og plantevanning, men akkurat det er ikke spesielt krevende. Det er en optimal oppladning til Norseman, samtidig som jeg må erkjenne at en slik tilværelse, sammenlignet med det lettere hektiske og innholdsrike livet jeg normalt lever, er litt stusselig. En tilværelse som en fullblods toppidrettsutøver som har ofret absolutt alt, og satt sitt andre liv på pause, for å nå sin største og eneste drøm, kunne jeg aldri tenkt meg. For det er det ikke verdt, om så resultat er verdensmester, OL-gull eller gul trøye i Tour de France.