Hei. Mitt navn er Allan og jeg er en treningsnarkoman.

Første steg på veien er å innrømme det, er det ikke?

At trening er noe jeg er avhengig av har jeg aldri lagt skjul på. Den fysiske avhengigheten er sterk, og kroppen fungerer best med en svært aktiv hverdag. Den mentale avhengigheten er nok enda sterkere.

Og bare for å ha det klart. Treningsavhengighet er i all hovedsak positivt. Det er bra at vi kjenner trangen til å være i bevegelse og at vi får en god følelse av å trene. Det generelle problemet er at det er altfor få er treningsavhengige.

Som med alt annet, så er det en grense for hva kroppen håndterer. Kroppen trenger motstand for å bygge styrke, og tro meg, den tåler vanvittig mye motstand. Blir den totale motstanden for høy, så brytes den derimot ned mer enn den klarer å bygge opp.

Kroppen min har vært utsatt for svært høy belastning de siste årene. I 2014 trente jeg 970 timer, i 2015, 1080 timer og i fjor 1170 timer. I tillegg fikk jeg en sønn i 2015 og jobbet fulltid frem til sommeren 2016. Kroppen har ikke bare tålt hardkjøret, den har trivdes med det. Formen i fjorårets sommer var utrolig god. Med 282 watt i snitt de første 3,5 timene av Swissman var det på verdensklassenivå for en som veier 65 kg. Aldri har formen vært bedre enn Norseman 2016, som dessverre ble sabotert av innvendig blødning i lungene. Hardkjøret fortsatte dette det, og etter en svært sterk prestasjon i Lofoten 2 uker etter det så gjorde sykdom og et for tett konkurranseprogram at Challenge Almere og Ironman Barcelona med 3 ukers mellomrom etter det ble halvveis prestasjoner.

På Swissman 2016 startet jeg på 300 watt og det føltes lett ut! 282 watt de første 3,5 timene var også ny rekord. Forman var fantastisk!

Sesongpause er utrolig viktig, for prestasjon over tid. Du kan klare deg bra et par år uten, men sjelden mye lengre enn det. Tidligere tok jeg 4 uker helt fri, men de siste årene har jeg droppet det. Jeg ble helt gal av å ta helt fri. Derfor har jeg trent «litt» i off-perioden, men min definisjon av «litt» stemmer nok ikke overens med andres. 3-4 timers sykkelturer kom inn under min definisjon av litt. Restitusjonsperioden ble ikke tatt alvorlig nok, og jeg begynte for tidlig å trene mine vanlige 25 – 30 timers uker igjen.

Med 1100 nye treningstimer så burde jeg bli i bedre form, burde jeg ikke? Hvertfall ikke dårligere. Det har jeg altså blitt, og selv om svømmingen har blitt betydelig bedre, og «tallene» på både sykkel og løp var gode i vår og tidlig sommer, så må jeg erkjenne at jeg har prestert dårligere på konkurranser. Fra Ironman 70.3 Haugesund og Norseman fullførte jeg med et veldig godt resultat, men prestasjonen var ikke der den burde være. Min måte å gjøre ting på, mitt modus operandi, har vært å avslutte en sykkeletappe som har vært nesten like hard som hva jeg maksimalt klarer isolert sett, med en løpeetappe nesten like raskt som jeg ville klart isolert sett. I år har prestasjonen falt mer enn normalt siste halvdel på sykkelen og løpsbeina har overhodet ikke vært der de har vært tidligere. Et sted i sommer ble den totalt belastningen over tid større en kroppen klarte å absorbere og håndtere. Etter Norseman, den påfølgende krasjen kjørte jeg meg rett i kjelleren med Lofoten Triatlon. Planen om å gjenvinne overskuddet og formen til Barcelona, slo ikke til.

Etter å ha kommet i mål på Lofoten Triathlon var jeg helt ferdig. Altså helt fullstendig ferdig. Det var nok den berømte spikeren i kista for formen og overskuddet denne sesongen.

Min nærmeste støttespiller Jenny, har merket at jeg har vært «off». Forgjeves prøvde hun å få meg til å velge den olympiske distansen i Lofoten fremfor den lange. Selv merket jeg også at jeg var «off», men klarte ikke å snu kursen jeg hadde satt. Jeg ville ikke innrømme det. Jeg ville ikke ta «nederlaget» ved å måtte ta en lettere konkurranse. Jeg ville ikke erkjenne at all treningen, faktisk var kontraproduktiv. Jeg fortsatt på den destruktive stien jeg hadde staket ut.

Å være etterpåklok og selvbebreidende skal jeg være forsiktig med, fordi det er lett å se hva som burde vært gjort når fasiten er på bordet. Likevel så må jeg erkjenne det nå. Innrømme at jeg har belastet meg for hardt. Innrømme at jeg ikke er noen maskin. Innrømme at jeg har svakheter. Innrømme at jeg (mest sannsynlig) er overtrent.

Det er vanskelig å innrømme det for meg selv. Spesielt fordi jeg var så inderlig godt hva medisinen på overtrening er. Det er hvile. Hvor lang hvile? Det er umulig å si. I slik stunder måtte jeg snu meg til gud. Som i mitt tilfelle er forfatteren av The Triathletes Training Bible, Joe Friel, som jeg møtte i Lofoten i 2016. Han mente at jeg selv kjente når kroppen var klar til å begynne å trene igjen. Personlig så er jeg ikke så sikker på at hodet vil kjempe knallhardt for å overstyre det behovet. Det vil utvilsomt ta uker, men kan også ta måneder. Det vil bli utrolig tøft, men jeg vet innerst inne at jeg har ikke et annet valg. Skuldrene må senkes, beina heves og kroppen heles. Jeg må på trenings-rehab.

Mitt navn er Allan, og jeg er en treningsnarkoman.

Published by

triallan

Jeg er en 31 år gammel triatlonentusiast som prøver å bli så rask som mulig til å svømme, sykle og løpe. Treningen, konkurransene og utstyrsmanien blir godt dokumentert på bloggen min.

2 thoughts on “Hei. Mitt navn er Allan og jeg er en treningsnarkoman.

  1. Har du lest boken The Well Built Triathlete av Matt Dixon? Han skriver veldig godt om restitusjon som fundament og utgangspunkt for treningsopplegget.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s