Sjakktgenier, musikkvidundere og idrettsalenter. Noen er bare født med et bedre hode, et bedre musikkøre eller et fysiologisk eksepsjonelt utgangspunkt. Rett og slett et bedre utgangspunkt.

Gjett hva? Dette stemmer egentlig ikke.

I boka Peak av Anders Ericsson og Robert Pool, går forfatteren vitenskapelig og detaljert til verks for å gi en mulig forklaring på hvorfor noen er eksepsjonelt gode sammenlignet med gjennomsnittet. Det gir alltid utfordringer å oppsummere en 336 sider eller 10 timers lang lydbok med noen setninger. Kort fortalt kan vi likevel si; grunnen til at noen blir bedre enn andre er at de jobber bedre, hardere og mer hensiktsmessig over lang tid.

Talent er sterkt overvurdert. Hardt og hensiktsmessig arbeid er på sin side sterkt undervurdert. ”Deliberate practice”, som er begrepet forfatteren bruker. Dette gjelder nærmest alle evner. Kognitive, kunstneriske, musikalske eller fysiologiske (unntakene er høydeidretter og vektidretter der det genetiske spiller en avgjørende rolle).

Joda, vi har sett fantastiske prestasjoner fra meget ung alder, som umulig kan skyldes noe annet enn et usedvanlig talent? Mozart er et av talentene som analyseres og ja visst var han usedvanlig god til å spille i en usedvanlig ung alder. Så hadde han også en usedvanlig ivrig far som gjorde at lille Mozart hadde fått svært mye hensiktsmessig trening allerede i en alder av 4 år. Mozarts ”talent” er på ingen måte umulig å gjenskape i dag, med riktig trening.

Men idrett er så avhengig av genetikk at her må jo talent være avgjørende? Anders Ericsson påstår at også betydningen av talent og genetikk også i idrett er sterkt overdrevet. Personlig er jeg helt enig. Selv har jeg fått merkelappen idrettstalent ved flere anledninger. Det er vel gjerne positivt ment, men jeg merker at jeg har blitt lettere irritert av det. Ingen kalte meg et talent når jeg fullførte Norseman første gang i 2009 på 14 timer, og ingen kalte meg et talent når jeg fullførte Ironman Zurich på 10 timer og 24 minutter året etter. Resultatet kommer av tusenvis av timer med kvalitetstrening. Lars Christian Vold har også blitt trukket frem som et talent, men han drømte om å vinne Norseman siden 2008 og brukte totalt 8 år med målrettet arbeid for å få det til. Kristian Blummenfelt, som virkelig kan bli en av verdens beste triatleter om få år, har også blitt tilegnet sine uvanlig store lunger som grunnen til hans suksess. Det var hvertfall det som ble trukket frem i DN-artikkelen jeg leste om han. Hans unge alder til tross, så har han lagt ned ekstremt mange treningstimer med høy kvalitet. Det er grunnen til hans suksess, og ikke hans genetiske utgangspunkt.

Fra ung alder var jeg god i mattematikk, men hadde behov for ekstra hjelp for å lære å lese og skrive. Jeg fikk derfor beskjed om at jeg hadde anlegg for matte, mens noen forfatter kom jeg aldri til å bli. Det virket fornuftig. Jeg var god i matte og likte det, men kunne aldri tenkt meg å lese en bok frivillig. Nå forstår jeg at det ble en selvoppfyllende profeti. Jeg ble aldri god til å lese og skrive, ganske enkelt fordi jeg aldri egentlig gjorde en skikkelig forsøk. Problemet var at jeg i for stor grad trodde på de rundt meg, som hadde sine (feilaktige) formeninger om hva jeg kunne og ikke kunne. Dessuten er det jo ganske enkelt å fortsette å gjøre noe jeg mestret, fremfor å jobbe med noe jeg var dårlig i.

Praktice does not make perfect, it makes permanent. Dessverre så er det ikke så enkelt at øvelse gjør mester. Du kan ikke bare ”gjøre noe” i 10000 timer så blir du ekspert. Det må være hensiktsmessig trening eller arbeid, og antall timer er avhengig av hvor mange andre som jobber hensiktsmessig med akkurat samme mål. Svømming er et typisk slik eksempel der det er enkelt å se at motivasjon og timer alene ikke er tilstrekkelig. Selv hadde jeg akkurat like sterk motivasjon og trente like hardt for å bli god til å svømme mellom 2014 og 2016, uten resultat. Jeg begynte å tro på myten om at det er ”umulig” å bli god å svømme i voksen alder. Det var til jeg traff Knut Ivan Rasmussen og fikk 1-1 trening med han med kontinuerlig tilbakemelding på teknikk. Da gikk jeg fra å trene hardt, til å trene hardt og hensiktsmessig. Resultatene kom umiddelbart.

Noen ”tar ting raskere”, og virker da som større talenter enn andre. Alle kjenner noen slike, om det er fysisk eller kognitive egenskaper. Det betyr ikke at deres potensial etter mange års trening er større. Derfor skal vi være svært forsiktige med å måle våre egne eller andres potensial etter ”status que” eller nåtidens nivå. En av farene med å definere talenter er at talentene selv tror at de er født gode. De er tydelig bedre enn sine jevnaldrene og tenker at slik er det bare. Ved første møte med skikkelig motstand eller motgang, som kommer for alle, så kaster de bare inn håndkle. Jeg har sett det mange ganger, og selv gitt opp ganske tidlig i noe jeg var god, når jeg møtte tøffere motstand.

Det aller viktigste vi kan trekke ut av boka Peak er: du kan bli god til det du ønsker! Det er hvor villig du er til å legge ned det harde og hensiktsmessige arbeidet som er avgjørende. Det er det vi må si til oss selv, og det er det vi må si til våre barn. Både når vi ser innover på oss selv og utover på andre så må vi huske at potensialet er fantastisk, men ligger fantastisk mye arbeid bak for å nå det 🙂