18 februar 1978 stod 14 menn og 1 kvinne på startstrekken til «Hawaiian Iron Man Triathlon» i Honolulu. 3,8 km svømming, 180 km sykling og 42 km løping.
Senere flyttet konkurransen til Kailua-Kona, men distansen og «hardheten» har vært den samme. Ved økende popularitet har behovet for flere konkurranser meldt seg og blitt spredt ut over hele verden. Løypeprofilene og klimaet har vært sterkt varierende mellom konkurransene uten at det har gått ut over det fundamentale i en Ironman (som i mitt hodet er en fulldistansetriatlon). En brutal konkurranse, samtidig som en ærlig konkurranse der den sterkeste vinner.
Det er flere konkurranser som har gått inn for å være raskest, men Ironman Texas tok dette til et helt nytt nivå. Til et nivå der distansen mellom konkurransen i Texas og den opprinnelige konkurransen på Hawaii gjør at det ikke føles ut som samme idrett. For de som ikke fikk det med seg så valgte arrangørene, med begrunnelse i sikkerhet, å redusere sykkelløypen med litt over 3 km. I tillegg droppet de også alle dommerne som gjorde konkurransen til tidenes draftingfest med helt utrolige sykkeltider blant både profesjonelle og AG-ene. Videoer fra konkurransen får det til å virke som en parodi på en triatlonkonkurranse og noe jeg blir oppriktig lei meg for. For å gjøre det enda mer tydelig at det kun er pengene som rår så valgte Ironman å godkjenne rekordene fra konkurransen som offisielle Ironman-rekorder. Å fullføre en Ironman gir status, og fullføre en Ironman raskere gir enda mer status. Derfor er raske Ironman-konkurranser mer populære enn de tøffere og tregere variantene. Mao, en superrask triatlon selger!
På lang sikt tror jeg derimot at det undergraver betydningen av Ironman, eller fulldistansetriatlon. Det er ikke lenger den sterkeste totalt i de tre disiplinene som vinner, og effekten av å være en sterk syklist blir nærmest betydningsløs når det er fritt frem for å ligge på hjul. Det blir noe annet. Det er ikke Ironman.
Nå er det selvsagt ikke usannsynlig at det er jeg som er «old school» og fylt av nostalgi. En som ønsker meg tilbake til en tid som aldri kommer tilbake, og som de fleste heller ikke ønsker komme tilbake. Det er mulig at mange ønsker de for korte Ironman-konkurransene uten draftingkontroll velkomne, og syntes det er en fin anledning til å sette personlig rekord. Selv syntes jeg bare at det er trist, og ville vært frustrert om det var en slik konkurranse jeg endelig hadde slått Gudmund Snilstveit sin norske Ironman-rekord. Jeg ville visst at det ikke var riktig.
Mitt ønske til Ironman er at de strammer opp. Strammer opp kravet om nøyaktighet til distansen, men aller viktigst strammer opp kontrollen på drafting. Det syntes jeg de bør gjøre selv om det går på bekostning av kortsiktig økonomisk gevinst. Min frykt er at en full kommersialisering av Ironman er begynnelsen på slutten. At triathlon blir en idrett som hadde sin storhetstid mellom 2010 og 2020, for så å sakte men sikkert dø ut.
Hva mener du?
For andre sine meninger om dette kan du lese:
Allans triatlonverden 
Publisert av