Ordet og følelsen av krampe har nå fått en ny betydning for meg. På fredag så hadde jeg min vanlige langtur. Det var planlagt 6 t og 30 min sykling i sone 2 (dvs rett under Ironman konkurransefart) etterfulgt av 1 t løping. Rimelig hardt program med andre ord, men det er jo det jeg har trent for. Min planlagte konkurranseernæring var på plass inkludert Saltsticks. Planen var å sykle ”runden” min to ganger og se hvor nært jeg var den planlagte tiden. Runden min går fra Tøyen, over Ekeberg, ned til Hauketo, langs Ingierstrand, til Oppegård, og derfra tar jeg av til venstre en eller annen plass og sykler mot Ås, Skotbu, Kroer, over Siggerud og hjem igjen. Jeg startet godt og følte meg rimelig frisk i godværet. På veien så traff jeg en fyr kalt Steve i Oslofjordtrishorte og begynte å snakke med han. Han skulle til Fredrikstad (en vei) og da tenkte jeg at vi kunne sykle sammen bort, før jeg syklet alene hjem igjen. Det var trivelig og jeg lå i godt driv i aeroposisjon nesten hele veien bort. Etter 2 t og 48 min var jeg kommet 96 km og rett utenfor Fredrikstad.

Steve skulle svinge av og jeg snudde. Jeg var i fortsatt godt driv, selv om jeg begynte å merke lengden og temperaturen, og etter ca. 110 km begynte musklene på fremsiden av lårene å krampe seg opp. Det varierte mellom høyre og venstre ben og spredde seg raskt til bakside av lår, utside av lår og leggen. Det låste seg fullstendig og jeg måtte stoppe. Jeg har aldri opplevd lignende og forsto med en gang at det ikke var normale kramper. På det tidspunktet skulle jeg virkelig ønske at jeg ikke var 85 km hjemmefra. Jeg måtte sykle videre på halv maskin og knapt det mens jeg prøvde desperat å finne en måte å sykle på som ikke gav kramper. Det var en kamp for å overleve (føltes hvertfall slik) og jeg vurderte sterkt å hoppe på toget fra Vestby, men tenkte at jeg skulle se ann utviklingen. Når jeg kom til Kroer så begynte jeg å få krampe på innsiden av hendene og på venstre triceps(!). Da skjønte jeg at noe var virkelig galt. Det var store kramper (ala Rasmus Henning i Abu Dhabi 2011) og de kom nesten uansett hvilke posisjon jeg sykler eller måte jeg syklet på. Aeroposisjon og stående var verst, men ikke en gang oppreist rolig sykling fikk krampene til å slutte helt. Flere ganger måtte jeg stoppe helt pga musklene låste seg helt.

”All time low” kom etter 170 km opp en bakke fra på Siggerud. Da var jeg nesten tom for (varmt) vann og det var en liten kneik jeg måtte opp. Da gikk vastus medialis (muskelen på innsiden av låret rett over kneet) på venstrefoten fullstendig i lås. Jeg måtte gå av sykkelen og da låste hofteleddsbøyeren på høyrefoten foten seg. Jeg var paralysert og måtte legge meg ned (i hagen til en random fyr) med venstrefoten helt låst. Fyren som satt i hagestolen i sola må ha lurt på hva som var galt med meg men var en reddende engel da han fylte opp min to tomme vannflasker med vann med isbiter i. Etter drøye 5 min med avkjøling av den spente muskelen så slapp den taket. Jeg takket for hjelpen og forhørte meg om bussrutene før jeg syklet videre. Jeg hadde fortsatt 25 km igjen, og var langt i fra sikker på at jeg skulle komme meg hjem for egen maskin.  Med unntak av bakken fra Hauketo til Nordstrand, så klare jeg heldigvis å holde de aller hardeste krampene i sjakk med å helle isvann nedover lårene med jevne mellomrom.

Her tar jeg livet helt med ro i hagen til en tilfeldig fyr på Siggerud mens han sitter i en hagestol noen meter unna og tar seg en røyk og hører på radio. Rimelig corny situasjon, men jeg hadde ingen bedre løsning i farta. Heldigvis hadde han isbiter slik at jeg etter drøye 5 min med avkjøling fikk muskelen rett over kneet på innsiden av låret til å slippe taket. Den hadde gått fullstendig i lås og hadde ikke tenkt å gi seg uten kamp og en god dose isvann og skånsom massasje.

Vel hjemme så var det bare å tømme kjøleskapet for elpejus, sjokolademelk og grave frem rester av en Sørlandschips som jeg jafset i meg før jeg tok en kald dusj og la meg strekk ut på sofaen med beina høyt. Jeg var slakteklar! Igjen er jeg heldig og har en forståelses- og omsorgsfull kone, som fikset mat, drikk og hundelufting, mens jeg lå i halvdød på sofaen. Tusen takk Jenny 🙂

Utstyret til den 1 t lange rolig løpeturen lå klart, men ble aldri benyttet. Beina hadde fått nok juling for dagen.

Da satt (dog i liggende posisjon) jeg igjen med noen spørsmål om hva som skjedde, hvorfor det skjedd og hvordan jeg kan unngå det. Om det skjer under en konkurranse så kan jeg si takk og farvel til alt håpe om en god prestasjon og en Hawaiiplass, men enda verre så blir det nok min aller første DNF som vil være et personlig nederlag av dimensjoner. Jeg hadde klart å sykle ferdig etappen, men hadde vært sjanseløs på å løpt annet en få km.

Hva skjedde? Den er ganske enkel å svare på, og det var omfattende kramper i de aller fleste muskler som ble utsatt for noen belastning. Naturlig nok gikk det verst ut over beina, men jeg fikk i tillegg krampe i hendene og armene så må skyldes noe mer enn en klassisk overbelastningskrampe.

Hvorfor skjedde det? Her sitter jeg fortsatt med et lite spørsmålstegn. En av grunnene kan være den velkjente salt/dehydreingskrampene og et annet kan være overbelastningskrampen, men jeg spiste Saltsticks (salttabletter) og drakk relativt mye vann. Jeg syklet heller ikke hardere enn jeg har gjort tidligere. Hovedgrunnen tror jeg skyldes manglende akklimatisering. Jeg kom hjemme etter 14 dager på jobb det temperaturen konstant er 21 grader. Når jeg kikket på temperaturmåleren kl. 19 på fredagrm var temperaturen 27 grader og synkende. Det er godt mulig at temperaturen var nær 30 grader i skyggen på det varmeste og med fullstendig skyfri himmel og nærmest vindstille så brant sola nådesløst. Jeg har alltid påstått at jeg tåler varmen bra, med min tynne kropp som gir god kjølingsoverflate, men det er tydelig at jeg trenger mer tid en et par dager før kroppen har tilpasset seg varmen. En indikasjon på det fikk jeg på Bogstadtri på torsdagen, der jeg kokte på løpingen og følte meg kraftløs.

Nei, det var nok ikke helt på nivå med Ironman Hawaii når det gjaldt temperatur og luftfuktighet, men rimelig varmt likevel. Jeg innrømmer at jeg stilte meg selv spørsmålet hvorfor jeg på død og liv ønsker til Hawaii for å bli kokt levende på Queen K Highway. Jeg har hvertfall en jobb å gjøre før jeg skal dit 😀

Hva kan jeg gjøre for å unngå tilsvarende kramper? Primært så blir det å legge inn et større tidsrom for akklimatisering før jeg går på de virkelig harde øktene i varmt vær. Sekundært så er det å se på inntaket av salter. Siden jeg nesten utelukket spiser ”sunn mat” i den klassiske forstanden av begrepet, så er kostholdet svært saltfattig. Selv om jeg har aldri målt saltinnholdet i blodet, så antar jeg at det ligger lavt, og for å kompenser så tar jeg en salttablett av og til. Likevel er det sjelden husker å ta en salttablett og jeg går egentlig rundt i blinde når det gjelder nivået av salter. Det er muligen jeg må få sjekket opp i hvordan tilstanden er på det punktet, og se om jeg må ta noe salttilskudd. Jeg fikk anbefalt Bioburn av Kari, og selv om jeg i utgangspunktet skal klare meg uten ”tilskudd”, så er det mulig at det må prøves ut. Væskebalansen kan også være en issue, men jeg veier meg før og etter trening og det pleier å være greit.

Fikk jeg krampe pga av manglende natrium, kalium, kalsium og/eller magnesium? Saltstick påstår at deres produkt gir deg alt dette og at 1 – 2 tabletter hver time skal være tilstrekkelig. 

Det var selvsagt utrolig kjedelig å gå på en solid smell kun 3 uker før IM Regensburg, og det toppet seg selvsagt med sår hals og feber i etterkant slik at allmentilstanden har vært rimelig slak og trening har vært utelukket. Likevel velger jeg å se det positive i det og det er at det var tross alt bedre å få det første gang nå enn under en konkurranse. Nå får jeg slappe av og komme meg til hektene igjen før jeg fortsetter siste fase med trening.