Dette blir en ren oppsummering av konkurransedagen, og en vurdering av arrangementet kommer i et eget innlegg.

Forbredelser

Aldri har hadde jeg vært bedre forbredt til en konkurranse. Før IM Regensburg hadde jeg en del trøbbel med kroppen og måtte kutte ut en del treninger, men denne gangen fikk jeg trent helt etter planen og med god gjennomføring hver gang. De sykkeltekniske utfordringene jeg hadde hatt var nå sørget for å være 100 % i orden. Vi ankom NY på onsdagen, tre dager før konkurransen, og tidsforskjellen på 6 timer skulle jeg utnytte til min fordel. For å beholde min nåværende døgnrytme for å ha den naturlige våknesekvensen rundt tiden jeg måtte stå opp konkurransedagen. Jenny var ikke spesielt fornøyd med å bli vekket kl. 05:00 i sin feire, men det var en viktig del av min forberedelser. Reisen fra Oslo til NY gikk greit, men du blir alltid litt groggy av å reise langt så jeg følte meg ikke super i dagene før konkurransen. Likevel var jeg i rimelig god form og veldig glad for at vi skulle være lenge i NY slik at jeg kunne la være å bruke dagene før konkurransen på å tråkke rundt å se alle serverdighetene, fordi det er energikrevende!

Svømmingen

Løypen bestod av en rett strekning på 3,8 km der vi tok ferje fra Ross Dock (skiftesonen) i god Norseman-stil og ble satt av på en brygge fra hvor vi hoppet uti og la på svøm. For i motsetning til standarden for en Ironman der alle starter samtidig så var dette en såkalt Time Trail start der tiden startet i det vi gikk over en matte på brygga. Med over 2000 deltakere fordelt på 6 ferjer så tok det sin tid. Jeg hadde planlagt å være tidlig ute, men det var jeg ikke alene som så jeg hoppet ut i vannet som nr. 1000 ca. 10 min bak de første. For førstegangsdeltakere var dette en glimrende måte å starte på. Ingen slåssing og god plass i vannet. For meg ble det litt for god plass for det var absolutt ingen å henge på.

Navigeringsmessig var svømmingen den enkleste jeg har vært med på, med George Washington Bridge som markør fra start til slutt. Jeg kom opp fra vannet på 44 min, og det er normalt en sinnsykt god tid, men jeg forsto at vi hadde solid medstrøm for jeg var ikke spesielt fornøyd med min innsats i vannet. Det var ingen mulighet å varme opp før svømmingen startet så for ikke å bli stiv i starten må jeg starte litt roligere enn jeg kan hvis jeg har varmet opp. Temperaturen i vannet var over våtdraktgrensen på 24,5 grader, men pga logestikkmessige utfordringer var det tillatt for alle ikke-proffe. Det var ubehagelig varmt, men bidro positivt med tanke på svømmetidene.

Where is Waldo? 😉 Vannet ble rimelig møkkete på på slutten så vi var mørke rundt munn og nese hele gjengen.

Skiftesonen T1

Jeg brukte 3 min og 9 sek på den relativt lange skiftesonen og det var helt greit. Av en eller annen grunn så var det forbudt å ha skoene festet på sykkelen så de måtte på i det 50 grader varme skiftesoneteltet.

Syklingen

Opp av vannet hadde jeg den 133 beste tiden, men siden jeg begynte 10 min bak de første (og 20 min bak proffene) så var det en del deltakere foran meg på sykkelen. Det var virkelig annerledes enn å sykle med de tyske kanonene i Regensburg, for her syklet jeg forbi flere hundre den første halvtimen, mens jeg i Tyskland ble frasyklet i begynnelsen. Wattmåleren fungerte utmerket og jeg fikk bekreftet min mistanke om at jeg bruker lang tid på å bli varm i sykkelmusklaturen. Selv med høy puls og innsats hadde jeg ”bare” 242 watt i snitt den første halvtimen. Etter det gikk pulsen ned og watten opp. Første 90 km ble gjennomført med snittwatt på 255 og det var som planlagt.

Gutta på tur. Argon og meg. Syntes noen nevnte flott asfalt?? Jeg var i det pessimistiske hjørnet og var helt sikker på at jeg skulle punktere minst en gang i løpet av de 180 km. Jeg bare ventet på det og hørte faktisk at bakdekke punkterte, men det viste seg bare å være litt gel embalasje som hadde fulgt med bagdekket noen runder og lagt en flaff-flaff-lyd. Det ble ingen punktering. 

Ernæringsmessig gikk det helt etter planen med 1 gel/per 20 min og en salttablett hver 30 min. Drikkestasjonene var ca. hver 16 km og da tok jeg en halvlitersflaske som jeg i hovedsak drakk og helte resten over rygg, hodet og lår (ref kjølingsplanen). Det meldte regnet uteble, men det var dekkende skyer frem til halvveis på syklingen. Når solen tittet frem syntes hvertfall jeg at det ble rimelig varmt og den halve literen per 16 km ble for knapt. Watten sank også gradvis og jeg hadde sluttet å ta igjen Age Groupere, og jaktet nå på de proffe damene som hadde startet 15 min før meg. Løypen var fordelt på 2 ”runder” som var en asvsperret halvdel av en 4 felts motorveistrekning på rett under 45 km som vi syklet frem og tilbake to ganger. Utsikten var ikke mye å skryte av, men det var nå litt skog rundt løype og jeg fikk sett de andre deltakerne veldig mye siden vi alle syklet fram og tilbake på den samme strekningen. Sykkelløypa var ikke tung, men heller ikke enkel. Det gikk enten opp eller ned, og asfalten var litt så som så (fikk etterpå høre av de som bor i USA at det var veldig god asfalt(!)). Som nevnt så hadde watten falt en del og jeg lå nå og snittet på 220 watt. Det var ikke spesielt tungt på syklingen, men samtidig så hadde jeg en følelse at jeg ikke burde sykle så mye hardere.

Den siste halvtimen gikk spesielt lett og jeg kom inn til T2 med friske bein og en avkjølt og rehydrert kropp. Snittwatten endte 232 som er ok, men jeg hadde håpt på å klare 10 – 15 watt mer. Tiden ble 4:55:12 som var god, spesielt med tanke på at jeg ikke fikk drahjelp ett eneste sekund. De aller fleste proffe gutta lå som perler på en snor og jeg er rimelig sikker på at jeg kunne ha hengt på de om jeg hadde kommet opp fra vannet samtidig. Det var kun krav om å ligge 7 meter bak syklisten foran deg og det gir god hjelp, spesielt i motvinden vi tidvis hadde.

Skiftesonen T2

Den gikk bedre enn T1 og etter bare 1 min og 44 sek var jeg ute av skiftesonen med sokker, joggesko, brem,  4 stk. High5 Isogels og litt solkrem. Speakeren ropte meg opp som Allan from Norway, one of our top Age Groupers. Da var jeg den aller første AG inn til T2 som betydde at jeg hadde svømt og syklet forbi ca. 1000 stk!

Løpingen

Beina var veldig gode og jeg startet i solid tempo. Selv med en solid oppoverbakke i starten gikk første 4 miles på 7:15 min per mil (4 min og 30 sek per km). Paul Ambrose, 3. mann på løpingen, var på sin andre runde (10 km før meg) og jeg løp lett forbi han. TJ Tollaksen, tok tredje plassen lå rett bak meg, men klarte ikke å løpe forbi. Løpeløypa var spesiell. Først to runder på Jersey siden av NY i vakre og landlige omgivelser med mye trær som skygget for sola. Høres fint ut (og det var det) men det var likevel varmt og klamt, og det gikk for pokker meg bare opp eller ned, og tidvis ganske bratt. Drikkestasjonene lå hver 1,6 km og hadde alt jeg ønsket meg. En halv kopp vann og en cola og is i shortsen og toppen, hver gang. De gode løpebeina forsvant fort og tempoet gikk nedover. Det gikk sakte, men jeg var ikke alene. Tredje mann lå bak meg hele første runde før vi ble tatt igjen av de to proffene som tidligere lå på 4 og 5. Plass. Andre runde var naturlig nok tyngre og etter rundt 16 km begynte jeg å slite med kvalme og brekninger. Jeg valgte derfor å gå igjennom drikkestasjonene for å sikre at jeg fikk i meg det jeg skulle uten at det kom opp igjen.

Etter de fullførte to rundene gikk veien opp til George Washington Bridge og det var beinharde greier. Det var bratt og fullstendig blottet for skygge. Klokken var 15:00 og solen var på sitt sterkeste. Vi måtte løpe opp trapper og ned trapper for å komme opp på broen. Da var selvmedlidenheten på sitt sterkeste og jeg gruet meg til å løpe de 1600 meterne over broen som heller ikke hadde noen skygge. Heldigvis så blåste det friskt og var ikke fullt så varmt som fryktet. Over broa var jeg kommet til 17 miles (27 km) og hadde de siste 15 km igjen. Den resterende delen var primært flat, med luftfuktigheten og varmen var nådesløs. Jeg måtte kjempe mot kramper og kroppens skrikende behov for å stoppe. Farten var begredelig, og jeg ventet bare på å bli tatt igjen. Det er i slike stunder du må ha orden på din mentale styrke og motivasjon for å fullføre så raskt som mulig. Jeg var rimelig sikker på at Hawaiiplassen min var sikret, men siden vi startet individuelt så hadde jeg ingen kontroll på når mine konkurrenter hadde startet og hvor i løypa de lå i forhold til meg. Jeg måtte bare fullføre så raskt som overhodet mulig, uten å gi meg selv så mye som en ørliten unnskylding for å ta det litt mer med ro. Med 5 km igjen så løp vi en liten sløyfe slik at jeg for første gang fikk se hvor langt jeg var foran konkurrentene. Det var et drøyt min, så de må ha tatt innpå og det er ikke et stort forsprang med 5 km igjen. Ved 23 miles (3,5 km igjen) så hadde de ikke redusert forspranget så mye som et sekund og da viste jeg at jeg kom til å være den første AG over mål.

De kunne fortsatt slå meg på tid så det var bare å trø det som var igjen av gasspedalen i bånn og kjøre hardt på slutten. Det var stort å se målseilet med bare 4-500 meter igjen og det var på tide med the Grand Finale, min progressive langspurt som avsluttes i et seiersbrøl i det jeg kommer over målstreken. JAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA!!!!! Maratontiden ble 3:28:10 og totaltiden ble 9:12:37, det holdt til første plass i min klasse og raskest av alle AG-ene med 9 min margin til nr. 2. 20 plass totalt med kun 18 proffe menn og 1 proff dame (Mary-Beth Ellis) foran meg.

Oppsummering

Det var min sterkeste prestasjon til nå, og sikret meg en plass til Ironman Hawaii. Triatlons kronjuvel av konkurranse. Målet er nådd og jeg er utrolig fornøyd med hvor godt jeg klarte å følge min konkurransestrategi og hvor hardt jeg klarte å presse meg i varmen. Jeg er mindre fornøyd med svømmingen, T1 og delvis løpingen, men på sistnevnte hadde jeg ikke noe mer å gi den dagen og under de forholdene. Det er lett å si i etterkant at jeg hadde mer inne, og det hadde jeg tross alt ikke siden det ikke var noen som hindret meg i å svømme/sykle/løpe raskere, men jeg følte ikke at dette var en optimal prestasjon for min del og jeg har tro på at jeg kan bedre. Heldigvis for meg så har jeg mange muligheter i fremtiden til å vise det 🙂  Nå blir det en kjapp til IM Las Vegas 70.3 før vi drar til den store øye i oktober. Aloha 😀

Takk til mine sponsore Unaas Cycling, Bjørklund, Baker Hansen og Osprey Packs for støtten. En stor takk skal også min sjef Arvid Olsen ha for å ha ordnet meg fri fra jobb for å delta på konkurransen. Og selvsagt den aller største takken til Jenny som bruker alle sine hardt oppsparte feriedager til å bli med meg på konkurranser 😀 En siste takk til dere som følger meg og kommer med støttende kommentarer. Dere er en god gjeng og det er supertrivelig 🙂