I tunge treningsperioder så er det sjelden at du føler deg skikkelig pigg. Beina føles alltid tunge ut i starten av treningsøkter og det kan være vanskelig å finne motivasjon til å ta dagens siste treningøkt eller stå opp tidlig for å få gjort en svømmeøkt før resten av treningene. I all enkelthet så handler trening om å bryte ned kroppen for så å la den bygge seg opp igjen til det som forhåpentlig blir en nivå høyere enn tidligere. Nettopp i de tunge treningsperiodene så kan kroppen være langt nede, men om grunnformen er god nok og du får tilstrekkelig restitusjon så kan formtoppen bli høyere enn noen gang. Den potensielle nedsiden er naturlig nok belastningsskade eller overtrening.

Heldigvis så er ikke alt bare slit og elendighet i tunge treningsperioder heller og når kroppen innimellom slår til med å være i skikkelig god form så er det moro, veldig moro! Slik hadde jeg det på fredag 🙂 Da skulle jeg ha en lang treningsdag med innslag av konkurransespesifikk intensitet (går også under begrepet «Big Day» med referanse til Joe Friel). Etter en lengre periode der de lange turene kun går i rolig intensitet så begynner jeg så forsiktig å øke intensiteten litt på deler av langturene. Jeg kjørte derfor min egen og lille versjon av Joe Friel sin «Big Day».

Morgen begynte med 4300 meter svømming med 10 x 300 meter som hovedsett. Farten bør være den farten du planlegger å svømme med på en IM. Jeg svømte første 5 sett på 1:31/100 meter, før jeg tok på svømmeføtter for å holde den riktige teknikken på armene (da trenger ikke armene å bruke fullt så mye kraft for å komme fremover og jeg klarer å holde den høye albuen lengre enn uten svømmeføtter). I tillegg økes ankelfleksibiliteten og jeg får bedre svømmespark.

Syklingen skulle være 3 t med en intensitet litt under IM-racepace, og jeg tenkte ca. 210 – 220 watt, etterfulgt av 1 t med halv IM-racepace som er ca. 270 watt. Jeg merket tidlig at beina var skikkelig gode til tross for at jeg hadde kjørt en relativt hard sykkeløkt på NIH dagen før. Gjennomsnittswatten steg hele veien og når jeg var ferdig med de 3 t så hadde var snittwatten 246 watt (rekorden min fra en konkurranse er 240 watt fra Ironman Wales i fjor) og jeg hadde fortsatt god kontroll og en snittpuls som kun var litt over høy sone 1(!). Den siste timen gikk med 277 watt i snitt og selv om jeg merket kjøret så var jeg langt ifra å være på den berømte felgen. Garminfilen min fra turen kan du se her.

Dere har sikkert merket at jeg har fått en ny favorittsykkeldestinasjon i det siste, nemlig Cafe Soon i Son. Stedet er veldig sykkelvennlig med sykkelstativ og veldig sykkelengasjert personale 🙂 Det ble en kort stopp denne gangen også for å få i meg litt mat og drikke 🙂

Varm eplekake med en kopp kaffi til smakte perfekt. I tillegg ble det en hjemmelagd energibar slik at jeg hadde energi til å ha full trøkk hele veien hjem 🙂

Løping er en perfekt måte å avslutte en lang sykkeltur på for triatleter. I stedet for å løpe langt så langt så foretrekker jeg ofte en kortere løpetur med innslag av litt hastighet. Det gir mindre skaderisiko i tillegg til å være morsommere og mulig å holde god løpsteknikk hele veien. Dessuten er det hvertfall for min del hastighet som er utfordringen på løpedelen, og ikke det å holde seg løpende. En typisk overgangsøkt er 20 – 30 min, med et 10 min hurtigere segment. Denne gangen ble det 5 min rolig etterfulgt av 20 minutter på 17 km/t og 10 min rolig. 17 km/t (og 1 % stigning på mølla som alltid når jeg løper flatt) svei skikkelig og jeg måtte høre Lose yourself og Till I Collapse av Eminem på repeat 🙂 I «mål» kom jeg likevel og jeg kunne avslutte den fantastiske treningsdagen med nedjogging på crosstrainer til en hjemmelagd energibar og et gigantisk innvendig glis 😀

NB! Når du får en slik boost i tunge treningsperioder så er det viktig med god restitusjon i etterkant for å unngå overtrening. Det ofte da du kan bli «lurt» til å trene ekstra mye og hardt fordi kroppen fungerer så godt, men som sender deg rett i den kjellern som det tar lang tid å komme ut av.