I dag er det 8 dager igjen til Norseman. Lenge har jeg tenkt på dette innlegget og overskriften skulle være «Sjanseløs før Norseman». Ikke at alt håp har vært ute for konkurransen men etter at de første seedinglistene kom så ble både Chris «Macca» Mccormack og Henrik Oftedal påmeldt. Spesielt siden min arbeidsrotasjon passer svært dårlig med årets Norseman så viste jeg at mine vinnersjanser var mikroskopiske med de to på startstreken. Når dessverre begge meldte avbud ble plutselig situasjonen en helt annen.

Unnskyldninger har jeg generelt lite til overs for, fordi det gjør sjelden at vi presterer vårt ytterste, men heller gir opp lenge før vi har nådd vårt potensiale. Likevel så har jeg et avventende forhold til mine egne sjanser for å toppe formen til Norseman. De siste to ukene før Norseman jobber jeg 2 uker sammenhengende med 12,5 timers arbeidsdager på nattskift. Når jeg kommer hjem fra Nordsjøen på onsdag så har jeg 2,5 døgn før jeg hopper ut av ferja i Hardangerfjorden og skal være i mitt livs form. De fleste forstår nok, spesielt om de selv har gått nattskift, at 2 uker sammenhengende nattskift før konkurranse ikke er den ideele måten å lade opp på. Når det er sagt så unnskylder jeg ingenting fordi jeg har selv valgt jobben min, og til tross for iherdige forsøk på å få endret skiftplan, så har jeg endte opp med å gi meg selv det dårligeste utgangspunktet for å prestere i forhold til min jobbrotasjon.

Nattskiftjobbingen til tross, så ser jeg ikke mørkt på situasjonen (høhø). Selv om jeg neppe er i 100 % form på startstreken, så kan jeg kanskje være 95 % i form, og det tror jeg kan være nok til å kjempe om de aller gjeveste plasseringene. I motsetning til i fjor, der jeg hadde så klokkestor tro på Markus Stierli at kampen om seier var gitt opp før jeg startet, så ser jeg ikke på noen av årets konkurrenter som like sterke som han. Nivået rett under han (som jeg selv kategoriserer meg i) er det derimot tettere og sterkere enn i fjor. De største utfordrerne er i mine øyne Lars Christian Vold og Lars Petter Stormo, tett etterfulgt av Tom Remman og Graeme Stewart. Som et «wildcard» har jeg satt Even Chiodera som en med stort potensial. I tillegg har ser jeg på Kristian Horne, Jon Thorp, Øyvind Lillehagen og Per Morten Ellingesen som sterke konkurrenter. Jeg kommer garantert ikke til å være først til T2, men frykter ikke å komme inn til T2 med noen av de andre siden jeg bør være den som løper best om formen sitter. Kommer den potensielt svake svømmingen gjør til at jeg kommer for langt bak inn til T2?

Tom Remman er utvilsomt en ringrev på Norseman og den jeg tror kommer først inn til T2. Her under Norseman 2011 der Tom kom inn på en flott 3.plass.

Mentalt så viste jeg svakheter under fjorårets Norseman, og jeg hadde tydeligvis ikke den berømte «vinnerskallen». Etter jeg var tok igjen Lars Christian ved ca. 12 km på løpingen og selv var på 4. plass så var jeg egentlig svært selvtilfreds og syntes det var bra nok. Da lå Ulrik Schaarup 10 min foran meg og jeg var ikke spesielt lysten på å ta han igjen før jeg så han gå litt oppe i Zombiehill. Da var jeg på 3. plass og det var over all forventning, selv om det strengt tatt var målsetningen. Når jeg passerte grinda på Stavsro så var jeg 10 min bak Dirk Wijnalda, som kom på 2. plass og jeg hadde ingen lyst eller tro på at det var mulig å ta han igjen. Rullegardina gikk ned umiddelbart når jeg gikk inn i fjellet og det stoppet nesten helt opp. Jeg begynte å se meg bakover i stedet for fremover. Jeg var rett og slett ikke mentalt forbredt eller sterk nok til å presse meg maksimalt. 10 min er langt ifra et umulig forsprang å hente inn, og jeg endte opp 8 min bak Dirk etter en svak avslutning. Hadde jeg avsluttet så sterkt som Lars Christian så ville jeg vært hakket høyere på pallen, og det er ingen grunn til at jeg ikke skal kunne avslutte minst like sterkt som Lars Christian.

Her passerer jeg Lars Christian med en klart sterke løping på den flate delen av Norseman som gav meg ca. 10 min forsprang ved Stavsro. Likevel så var det så vidt det holdt inn pga en meget sterk avslutning av Lars Christian og svak avslutning av meg. Neste helg skal jeg avslutte like sterkt som Lars Christian, minst!

Det mentale har derfor vært det største fokuspunktet før årets Norseman. Mitt natulig konkurranseinstinkt er sterkt, men jeg er ikke spesielt opptatt av å vinne. Det høres kanskje motstridende ut, men hvis vi tar Haugesund som eksempel så var jeg veldig motivert (les: villig til å dø) for å slå Morten Bakke som jeg løp med hele veien, mens å slå Gudmund som lå først ikke gav motivasjon i det hele tatt. Det er mulig at det skyldes realisten i meg som avskrev Gudmund som en jeg kunne slå siden han lå så langt foran. I etterkant så var det heller ingen mulighet for at jeg kunne tatt igjen Gudmund med det forspranget han hadde og den den gode løpsfarten han tross alt holdt, men å erkjenne det under konkurransen, der tross alt ingenting er avgjort, er definitivt ikke prestasjonsfremmende. 10 minutter er ikke mye på Norseman, og jeg har tro på at jeg kan fullføre løpeetappen opp til 20 minutter raskere enn noen av de sterkeste konkurrentene. For å få det til så må jeg få et brennende ønske om å slå de og derfra få motivasjon til å gå i den mørkeste og dypeste kjelleren for å presse hvert eneste muskelfiber til det maksimale. Jeg skal først opp på Gaustadtoppen og risikerer gjerne å kollapse nede i steinura for å nå dit. I fjor måtte jeg bevise for meg selv at jeg kunne være med å kjempe i toppen på Norseman, mens i år så vet jeg det. Jeg trenger ikke å «safe» en god plassering til fordel for en potensiell topplassering. Ingenting skal spares på og jeg skal gi absolutt alt! «Till I Collapse» av Eminem skal gå på repeat 😉

Dette er mitt favorittbilde i triatlonsammenheng og jeg har fått det printet ut på en 60 x 40 cm aluminiumsplate og hengt det på veggen. Det illustrer så godt min kamp mot meg selv og den mektige Gaustadtoppen. Neste helg skal den kampen bli hardere enn noensinne. Foto: Jørgen Melau