Ironman Hawaii. Verdensmesterskap i langdistanse triatlon. Sportens mest legendariske konkurranse og triatlonåret 2014 sitt store høydepunkt. I det 28 grader varme vannet uten for Pier-en ved Kailua-Kona lå rett før kl 7 om morgenen sammen med et par tusen av verdens best trente mennesker. Det var øyeblikket jeg hadde planlagt og ventet på siden jeg kvalifiserte meg i Ironman Wales over et år tidligere.

Øyeblikket er kommet og kanonen går av. De fem første minuttene av svømmingen på Ironman Hawaii 2012 går inn i historiebøkene som min verste triatlonopplevelse så langt. Denne gangen var det helt annerledes, og med en mer fornuftig plassering, og en bedre svømmeteknikk som gjør pustingen lettere, så mistet jeg aldri følelsen av kontroll. Det var nærmest ingen hard fysisk kontakt, oversvømminger eller kaotiske situasjoner. Alt gikk smertefritt, og jeg fikk også nesten tid til å konsentrere meg om å svømme teknisk bra. Svømmeetappen på Hawaii er lang, krevende og temperaturen gjør at våtdrakt ikke er tillatt. Å komme frisk og rask opp av vannet på 1 time og 5 minutter er derfor noe jeg er fornøyd med. Forbedringspotensiale på den fronten er opplagt, men det viktigste var at opplevelsen av svømmingen ble god.

Svømmestarten var ikke så kaotisk som ventet og fryktet

Frisk og ved godt mot opp fra vannet

Skiftesonen på Hawaii er også av den lengre varianten og siden feltet er jevnere enn normalt så er det også flere deltakere og mindre plass enn jeg er vant til. Det ble derfor litt knoting i tillegg til at jeg løp ca. 30 meter ut av skiftesoneteltet med badehette og briller på hodet før jeg snudde, løp tilbake og fikk lagt det i pose. Urutinert til å være så rutinert, for normalt så tar jeg av meg briller og badehette med en gang jeg kommer opp av vannet og trekker de inn i venstrearmen på våtdrakten når jeg tar den delvis av meg mens jeg løper til skiftesoneteltet. Siden jeg bare hadde en swimskin, som ikke har armer, så ble tydeligvis min automatiserte skiftesonerutine mangelfull. 3:13 min skiftingen.

Når jeg fikk hoppet på min Specialized Shiv så følte jeg meg bra. Stemningen ved Pier-en og på den lille ”sjarmør-runden” vi sykler i Kona er ekstatisk. Speakere, musikk, et ellevilt publikum og ikke minst høyernergiske triatleter klare til å virkelig vise hva de er gode for. Når du sykler opp Palani Road og ut på Queen K så er tiden inne for å finne ditt tempo. Mitt tempo var ganske høyt og beina føltes bra ut. Planen var å ligge på 250 watt i snitt og jeg startet noe høyere, men veldig kontrollert. Ved 16 km passerte jeg Lars Christian og fikk sagt hei før jeg kjørte på videre. De beryktede og fryktede vindforholdene var gode og nøytrale, hvertfall frem til rundt 45 km, da vinden kom kraftig rett forfra og gjorde det krevende å sykle i 30 km/t på flat mark i aeroposisjon med 240 watt. 10 km senere så opphørte den vinden og vi fortsatte til Kawaihae før vi svingte opp mot Hawi. Temperaturen hadde vært høy siden vi begynte å sykle, men nå begynte sola å steike, og jeg merket at mine friske bein, kanskje ikke var så veldig friske likevel. Watten falt, men jeg prøvde å holde hodet kaldt, bokstavelig talt ved å hele tiden helle vann over kroppen. Det gjorde at jeg følte jeg var ovenpå med tanke på temperatur, selv om jeg naturligvis ikke var uberørt av den.

Bra trøkk på vei ut av Kona og langs lavaslettene

Tungt på vei tilbake men å smile skader ikke

Mellom Kawaihae og Hawi er det et en 30 km lang strekning som er en av Hawaiis varmeste og tørreste steder. Det ørkenlignende landskapet med fjellene i øst og havet i vest er fasinerende og vakkert samtidig som monotont og evigvarende. Jeg kunne se at Sebastian Kienle hadde smadret feltet i det han syklet fra Hawi og jeg var på vei opp. Den 5 km lange motbakken til Hawi er beryktet, ikke fordi den er så bratt, men fordi den er så vindutsatt. Her fikk vi full uttelling for bakkens berømmelse fordi det føltes ut som vi hadde stiv kulling rett i front. Tiden stod stille, og jeg stod stille. Mine tanker gikk til 84 år gamle Lew Hollander som jeg hadde pratet med før svømmestarten, som skulle opp samme strekning etter meg. Å komme til vendingen ved Hawi er en stor lettelse og gleden ved å fly ned de samme bakkene som nærmest har krøpet opp er stor. Dessverre så er gleden kortvarig for bakken som aldri tok slutt når du syklet oppover i motvind i 15 km/t tar veldig raskt slutt når du sykler nedover i 60 km/t. 100 km passeres, og du har kommet et godt stykke, men har fortsatt en lang vei hjem. Spesielt på Hawaii. Det er nå at varmen virkelig tar på, kreftene suges ut, og syklingen blir krevende fysisk og mentalt. Selv hadde jeg forkastet min målsetning om å holde 250 watt i snitt for lenge siden og jobbet hardt for å sykle jevnt og holde hodet lavt. Muskulært så var jeg ikke utslitt men kreftene manglet. Rundt 45 km fra Kona, på det strekket vi hadde hatt motvind på vei ned så hadde vi sterk medvind og jeg tråkket meg tom for gir på flatene. Det var utrolig moro å sykle en så flat strekning på 10 km på 11:45, som er over 50 km/t i snitt! Ved nøytrale forhold hjem så skulle målsetningen på 4 t og 50 min på sykkeletappen være innen rekkevidde. Så heldige var vi ikke, og den fantastiske medvinden endret seg til motvind i løpet av en strekning på noen hundre meter. Det ble en lang tur hjem. Sjeleglad er et beskrivende ord for følelsen av å rulle ned Palani Road fra en sykkeltur som virket som den aldri skulle ta slutt. 4 t og 58 min var absolutt godkjent med de forholdene (forholdene kan endre seg svært raskt på Hawaii så det er mulig at Sebastian Kienle hadde noe bedre forhold men en sykkeltid på 4:20 er helt hinsides!).

Noen harde tak var det absolutt, og spesielt på vei tilbake med en skuffende sterk motvind de siste 30 kilometerne. Da er det viktig å holde motet oppe, være positiv og for all del, stay aero!

Skiftingen fra sykkel til løp gikk betydelig bedre enn fra svøm til sykkel. Jeg var på hugget og ivrig på å begynne løpingen. I skiftesonen fikk jeg tatt på sokker, joggesko, og noen til å smøre skuldre og nakke inn med solkrem samtidig. Rudy Project Genetyk solbrillene med klart fotokromatisk glass ble byttet ut med de mørkere Agon. Det er forfriskende å få på seg noen ny og klare briller uten svette eller fettmerker, men enda viktigere var det å ha et mørkere glass. Dette er for å skape en illusjon av en kjøligere tilværelse der det blir mentalt lettere å holde varmen under kontroll.

Ut på løpingen følte jeg meg helt ok, men ikke super, som på Norseman eller da jeg var på Hawaii to år tidligere. Umiddelbart visste jeg at det ikke kom noen mirakler med at det måtte jobbes fornuftig. Å holde varmen under kontroll var det viktigste. Å få solkrem på de kritiske stedene hindrer huden å bli brent, og de mørke brilleglassene gir en illusjon av en kjøligere tilværelse. I tillegg så tok jeg en kopp med is i shortsen og holdet isbiter i hendene. Jeg skulle ikke bukke under for varmen men ha både fysisk og mental kontroll. Ingen hodeløs løpstempo eller slurv i drikkestasjonene. Frem med hoftene, slipp ned skuldrene og hold et jevnt tempo. Kjenn på vinden, la tvilen komme den til gode og si til deg selv at det er en kjølig bris. Min bønner til de lokale værgudene ble hørt og vi hadde det overskyet på mesteparten av løpingen, uten at det må noen måte kunne kalles kjølig av den grunn. Tempoet fra start var ca. 4:10 min/km som var høyere enn jeg følte jeg løp. Triatlon er en glamorøs sport. Hvertfall de siste 200 meterne før du krysser målstreken. Mellom startskuddet og de siste 200 meterne er det lite som minner glamour. Det er blod, svette, tårer og en enorm mental kamp mot deg selv, spesielt den siste fasen. Farten kjentes grei ut og jeg kom inn i en god rytme, der jeg stadig tok igjen løpere. Faktisk så klarte jeg å holde meg så opptatt med arbeidsoppgavene at jeg stadig trodde jeg hadde løpt kortere enn faktisk hadde og kunne da med glede se at jeg faktisk hadde løp 7 km i stedet for 6 km. Alii Drive er den underholdene delen av løpingen der tilskuerne står tett, showfaktoren høy og omgivelsene varierte. Likevel så føltes det langt ut, og de 8 km ut til vendig ved Keauhou lot drøye på seg. Veien tilbake til Kona føltes bedre ut, og jeg prøvde så godt jeg kunne å fokusere på arbeidsoppgavene frem til løpet ”begynner”.

Fin fart på Alii Drive, hvertfall i starten

Selv om jeg har en smil-policy så hender det at rutinen svikter av og til 😉

Men som regel så går det helt bra 🙂

Når du løper igjennom Kona og opp Palani Road så møter du igjen Queen K Highway, og den møter du alene. Du skal forsere over 24 endeløse og monotone kilometre og ikke et eneste steg kommer billig. Den mentale kampen er i gang. På vei ut til Energy Lab så kunne jeg se at Sebastian Kienle løpe friskt mot mål med en solid ledelse, men jeg møte også mange av verdens beste triatleter som hadde tapt kampen. Noen løp greit, noen løp sakte og noen gikk. Foruten om førstemann så var det ingen som så spesielt bra ut. Selv holdt jeg et ok-tempo og passerte første 21 km på nøyaktig 1:30, men noen negativ splitt var uaktuelt. Å holde et så godt tempo som mulig så lenge som mulig var den enkle taktikken. Taktikken fungerte rimelig bra frem til vending ved Energy Lab, for etter det gikk det saktere og jeg tapte terreng. Danske Gregers som jeg tippet var i min aldersklasse løp forbi meg uten at jeg hadde det som skulle til for å holde følge, dessverre. De drøye 10 kilometerne fra utgangen av Energy Lab og til du tar ned mot Palani Road er så utrolig tunge, vonde og harde. Gleden er dermed tilsvarende stor når du får en solid nedoverbakke i Palani Road og løper den siste miles-en ned til mål. Den monotone, brutale og endeløse kampen på Queen K blir erstattet med heiarop, folkefest og vissheten om at nå er jobben gjort. Å løpe ned igjen på Alii Drive, plukke med seg et gigantisk norsk flagg fra min fantastiske supportgjeng, nyte brølet fra den ekstatiske tilskuerskaren og løpe over målstreken til ny norsk løyperekord, det er en spesiell følelse. En blanding av smerte, lettelse, stolthet og ikke minst en ufattelig følelse av å mestre. En følelse av å krysse barrierer og igjen flytte de lengre enn tidligere. 9:15:50 ble tiden og en tangering av rekorden jeg satt på Hawaii i 2012 med nesten 10 minutter. Totalt ble jeg nr. 7 i min klasse og nr. 64 totalt. Tenk det, nr. 64 i en konkurranse med nesten to tusen av verdens beste og mest dedikerte triatleter. Det er egentlig sjukt bra!

Så glad! – Målfoto tatt fra triathlete.competitor.com’s Faces Of The Finish Line

Nå skal jeg ikke la meg selv ta bort gleden av den gode prestasjonen med å fokusere på det negative, men i likhet med flere andre så følte jeg ikke at jeg hadde den såkalte ”dagen” på konkurransen, og dermed ikke klarte å fullføre de 9 minuttene raskere som måtte til for å komme på topp 3 i min aldersklasse. Det var tungt og kroppen responderte ikke som jeg hadde håpet. Prestasjonen min krever ingen unnskyldning eller bortforklaring, men jeg vet jeg kan bedre. Hovedgrunnen til at det er så vanskelig å toppe formen til Hawaii, tror jeg er varmen. For å være tilpasset varmen så dro jeg ned lenge i forkant, men temperaturen gjorde at treningen ikke ble utført med så god kvalitet som den kunne, og at restitusjonen ikke ble så god som den burde ha vært. I 2012 så bodde vi i en ombygd garasje opp i fjellsida over Kona, mens nå bodde vi i et luksushus ved Alii Drive. Det jeg ikke tenkte på var at temperaturen nede ved Alii Drive var jevnt 5 grader høyere enn høyere oppe, noe som igjen medførte en betydelig høyere varmebelastning. Søvnkvaliteten ble dårlig og jeg våknet nesten hver natt gjennomvåt av svette, og måtte ta en kald dusj før jeg la meg igjen. Varmens negative påvirkning av både trening og restitusjon tror jeg var primærgrunnen til at jeg, og nok mange med meg, føler at de ikke har ”dagen” når sykler og løper på Queen K.

Å ikke utsette kroppen for varme i forkant vil gi kroppen manglende akklimatisering, som med stor sannsynlighet vil gi enda dårligere prestasjon på konkurransedagen. Som nevnt så er det ikke enkelt å toppe formen frem til Ironman Hawaii, men jeg har en klar idé om hvordan det kan gjøres bedre. Nøyaktig når vi skal tilbake til Hawaii neste gang er uklart, men en ting er sikkert, planen for å prestere bedre er allerede klar, og da blir det sub 9, garantert!

Tusen takk til alle som har fulgt meg, støttet meg og kommet med lykkeønskninger. Tusen takk til min fantastiske supportgjeng nede på Hawaii med Hovda-klanen, og Vegard, Grete og Lilo i spissen. Tusen takk også til mine sponsore Bjørklund, UBQ, Klinikk for Alle, Baker Hansen, Specialized, HumanSpeed, HUUB, Osprey Packs og Elixia som leverer gang på gang!

Grete, som er bosatt på Kona veiver det norske flagget i bakgrunnen og gir oppmyntrende heierop 🙂

Her er fire av mine seks supportere som fløy fra Norge for å støtte meg (i tillegg tror jeg selve øya også fristet litt ;)). Mitt søskenbarn Ingebor, bestemor (Moffo), lillesøster Emma og Mamma 😀