Jeg mener det. Ambisjoner må dø!
Nå virker det muligens rart å komme fra meg, som nok kan gi et inntrykk av å være svært fokusert på prestasjon, resultat og mål. På godt norsk ambisiøs.
Problemet med ambisjoner og målsetninger er når du ikke når de. Når du ikke lever opp til dine egne eller andres ambisjoner på hva du skal oppnå. Når du ikke presterer. Når du er en fiasko.
Når prestasjonen ikke når opp til ambisjonen så kan det som objektivt sett er en sterk prestasjon, en imponerende prestasjon eller kanskje en fantastisk prestasjon, likevel oppleves som en fiasko. Det ødelegger den godt opplevelsen og dreper konkurransegleden. Motivasjonen for å være ute i naturen og virkelig bruke kroppen til det den er ”designet” for blir kvalt av følelsen av utilstrekkelighet.
Triatlon for meg handler om treningsglede, barrierebryting og helse. Det handler om den gode følelsen. Å vinne har aldri vært viktig for meg, og egentlig så betyr det lite om jeg konkurrer mot Macca, Lars Christian Vold, Bent O eller naboen. Den virkelige konkurransen er mot meg selv.
Ambisjoner må dø. Altfor mange har latt sine ambisjoner mørklegge flotte prestasjoner og dermed druknet motivasjonen og gleden med å fortsette med triatlon. Et eksempel er 18-åringen som presterte noe så utrolig rått som å fullføre Norseman og ble ”hyllet” med artikkelen ”Den store familiesmellen” i en av Norges største aviser. Skammelig!
Ambisjoner må dø. Treningsglede, konkurranseglede og den gode følelsen må dyrkes. Vær tilstede i øyeblikket og kjenn at du ikke bare er i live, men at du lever. Det er det som er triatlon.
Jeg har ikke stått opp hver dag og tenkt; Jeg skal vinne Norseman. Det har aldri vært en stor drøm og det har aldri vært min store motivasjon. Å bryte barrierer og prestere så godt som overhodet mulig har vært mye viktigere. Så lenge jeg føler at jeg har gjort alt jeg kunne for å få det til så er jeg fornøyd og da er det ikke så viktig om jeg kommer på 211, 55 eller 1.plass. Foto: Alexander Nordahl
Allans triatlonverden 
Helt enig Allan! Flott artikkel.
Takk Jonny 🙂
La meg tørre å utfordre deg litt her, Allan 🙂
Jeg er veldig enig i det du skriver, fundamentet i all trening bør og skal være gleden og opplevelsene, men hva blir drivkraften og motivasjonen til å strekke seg lenger uten målsetninger?
Jeg selv løp en halvmaraton på lørdag der jeg i forkant ikke la noen skjul på hva min målsetning var på min blogg og i sosiale medier. Målsetningen røk dog med 4 minutter, men jeg følte aldri at det ødela gleden med å delta. La meg sitere meg selv fra min race report: «Jaja, tenker jeg nå i etterkant. Er vel virkelig ikke så gale det selv om jeg hadde 4min opp til målsetningen. Trist er det dog at det nok en gang er avslutningsfasen som blir for svak. Men et utrolig godt løp presterte jeg uansett.»
Det jeg spør deg er; er det ikke her en mulighet for å finne en mellomting? Er det ikke nødvendig å ha målsetninger i treningen for å prestere bedre en tidligere og nå nye høyder, samtidig som fundamentet med gleden er tilstede? Jeg personlig mener det er fullt mulig, og har aldri fått negative kommenterer eller gravd meg selv ned etter en prestasjon som var under målsetningen min.
Hva tenker du om mine tanker på dette?
Mye enig i denne kommentaren. Det ene trenger ikke nødvendigvis å utelukke det andre.
Daniel, når du skriver om «fundamentet i all trening», sikter du til alle grupper, da? Også de som hater å trene, men gjør det for helsas skyld? Eller for den saks skyld, de som ikke trener, men bør trene, for helsas skyld?
Må fundamentet for de også være glede over idretten? Hvis man hater treninga, men får overskudd og glede i hverdagen, skal man da få stryk fra det kollektive triatlon-norge hvis man blir sur og grinete over å tape mot kollegaen/naboen?
Innholdsmessig er jeg for det meste helt på linje med det du skriver, Allan. Blant annet dette med nevnte avisoverskrift, og ikke minst trenings- og konkurransegleden man kan ha, også helt uavhengig av resultater.
Nå regner jeg selvfølgelig med at du har spissformulert deg en smule, Allan, men å sitte her og snakke ned de som drømmer og som har større ambisjoner enn å komme seg ut av sofaen, når du i år selv vant Norseman, blir for meg smått ironisk. Mener du virkelig at du du aldri hatt ambisjoner om en toppplassering i Norseman, eller drømt store drømmer om å vinne imponerende konkurranser?
Etter min mening burde innlegget ha vært vinklet enda mer mot noe ala: «Finn noe du elsker (f.eks triatlon) og gjør det så mye du kan. Sett høye ambisjoner for deg selv, en realistisk plan for å nå dem, men skal du drømme, så drøm stort!».
Vinklingen du har valgt mot ambisjoner påminner meg til dels om argumentasjonen om våpen i USA, men som kan ha overføringsverdi her: «guns don´t kill people, people kill people»(ingen sammenheng for øvrig). Det er ingenting galt med ambisjoner i seg selv, problemet ligger i håndteringen av dem.
Hei Chris, fin vinkling du kommer med!
Jeg mener personlig at #treningsglede er et av fundamentene for at min trening skal fungere, ja. Jeg vet at den dagen jeg ikke ser noe glede i det jeg driver med, må jeg nok ta en pause og revurdere om det jeg driver med er riktig for meg.
Dette tror jeg er noe alle som driver med idrett, både på lavt og høyt nivå også tenker. Når det gjelder de som trener for at helsa krever det, vil jeg ikke uttale meg så alt for mye om hvordan trivselen deres er med selve treningen i seg selv. Men uansett vil jeg tørre å påstå at de også får en type glede i form av bedre livsstil og helse samt mer overskudd som du nevner, og dermed kan man jo også si at de og har en type fundament som omhandler glede i det arbeidet de ligger ned i treningen!?
Hei Daniel. Utfordringer er noe jeg liker 🙂
Det finnes selvsagt en mellomting, men å skrive et balansert innlegg der det kommer frem gode argumenter for og imot, setter sjelden i gang så mye engasjement som dette innlegget tydeligvis gjorde 😉
Målsetninger er bra og kan gi både større motivasjon og prestasjon, men de bør velges med omhu. Å sette seg 5 min/km som løpemål kan være bra om du løper på 4:59min/km, men demotiverende om du kommer inn på 5:30min/km, og prestasjonemssig negativt om du i realiteten er i stand til å løpe på 4:45min/km.
Det er veldig bra at du klarer å være fornøyd med deg selv uansett om tidsmålet ditt ikke gikk. Men om tidsmålet ditt hadde gitt deg negativt selvprat under konkurransen, så ville det ambisiøse tidsmålet gitt redusert prestasjon fordi du hadde snakket deg selv ned.
For meg så handler konkurransene ofte om konkurransen mot meg selv og mitt «djevel» som sitter på skuldra og sier at jeg ikke får det til. Hvis jeg klarer å overvinne han og gi absolutt alt, ja da er det en god konkurranse, uavhengig av resulatet. Og andre veien så er det ikke nødvendigvis moro å vinne, om du ikke har virkelig måtte kjempe for det. Jeg vant Norseman med 17 minutter og kunne i teorien ha «spasert» den siste kilometeren og tatt livet helt med ro, men jeg ville aldri ha tilgitt meg selv i etterkant. Jeg måtte kjempe til «the bitter end», selv om jeg ikke hadde noen reelle konkurrenter på slutten.
Uansett så bør du velge det som du trives med, og det som motiverer deg 🙂 Det finnes vel ingen fasit, men jeg måtte være en liten motvekt når så mange skal være ambisiøse.
Nå ble jeg mer enig med deg, og ser tanken på å skrive et «killer» innlegg er godt diskusjonsmassig og for engasjementet rundt temaet. 🙂
Tror nok at det er som du sier, det finnes nok ingen fasit for hva som blir rett, og en hver vil nok ha sin personlige mening om hva som funker og er rett, men er ikke det en del av sjarmen i individuelle idretter?
Uansett takker jeg for godt svar og ser frem til foredraget du holder på tirsdag for STriK.
Bra skrevet Allan.. Jeg la også merke til den avis overskriften.
Herlig Allan. Jeg er så enig. Som Eirik Ravnan sa i sommer: «Jeg tror den som har det mest gøy vinner!». Er på vei til å finne gleden igjen selv, og den skal jeg holde på helt til mål 👍
Veldig bra Allan, at dere som er gode også ytrer dette! Min erfaring med triatlon så langt, er virkelig at denne idretten er god på de viktige tingene. I andre mosjonsidretter er ambisjoner og resultat så overstyrende at spisse albuer og ufin oppførsel preger arrangementene. Triatlon preges mer av soulfealing, og at folk er kule mot hverandre. Konkurer gjerne, men vær raus og ydmyk. Fokus på opplevelsen! Hang loose!
Tenkte faktisk på det da jeg leste «familiesmellen» – der kunne virkelig journalisten tenkt litt lengre enn han trodde var en «treffende» overskrift. Slik er dessverre offentligheten når det kommer til personfokus… Marius Remman formulerte seg langt mer nyansert enn det journalisten evnet å gjøre.
Åpenbart en latterlig overskrift. På samme tid burde kanskje pappa Tom verne sin sønn noe mer. I overkant ivrig å gjøre det opplegget de gjorde i forkant med avisomtale og saker uten å ha grunnlaget for målsetningen overhodet. For Marius sin del iallefall. Rent objektivt gikk jo de på en kjempesmell. Så kan en spørre om far eller journalist burde ta ansvaret. 50-50 sier jeg.
Ti tomler opp!
Det må være forskjell på å være supermosjonist og å være profesjonell toppidrettsutøver hvor 1steplassene gir deg lønnen din.
Jepp Øyvind. Det er definitivt forskjell på supermosjonister og idrettsutøvere som lever av idretten sin. Supermosjonister er heldige og kan velge å gjøre det de har lyst til. Profesjonelle må i større grad velge taktisk med tanke på konkurranse, pengepremier, kvalifisering til Hawaii etc. Også de bør ha treningsglede som basemotivasjon, men de må gjøre jobben uavhengig av motivasjon.