Min første konkurranse som PRO er utført og det fortjener selvsagt en såkalt ”race report”. Som forventet så ble det ingen stor dag prestasjonsmessig, men det var veldig lærerikt og derfor er jeg glad for at jeg stilte opp.

Svømmingen

Det var start fra stranden, noe som ikke har vært min favoritt da jeg føler det blir i overkant mye adrenalin når det starter med løping. I tillegg er det større risiko for å få brillene fylt av vann idet vi treffer vannet. Etter å ha øvd noen ganger dagen i forkant så var jeg rolig ved starten og stilte meg i bakre rekke av det 27 mann store PRO-feltet. Strandstarten var ingen problem og jeg kom godt i gang. Problemet kom ca. etter 1 minutt da jeg måtte slippe hovedfeltet (kvinnene startet 1 min etter oss, så derfor vet jeg hvor lenge jeg holdt). Etter 250-300 meter måtte jeg slippe halen på feltet og svømte derfra inn alene. Det er absolutt ikke kult å ligge helt sist, men jeg er ikke flau over det heller. Mine svømmeegeneskaper blir ikke automatisk bedre når jeg stiller som PRO, og at jeg ble liggende sist var som forventet. Rett før første bøye (550 meter) ble jeg tatt igjen av raskeste dame, og ca. etter 900 meter ble jeg tatt igjen av ”damefeltet”. Til tross for en hastighet på ”bare” 5 sek mindre per 100 meter så klarte jeg ikke å henge på, som faktisk er det eneste jeg er misfornøyd med når det gjelder svømminger. Selvsagt burde jeg svømme raskere totalt sett, men jeg må også bli bedre til å drafte for 5 sek per 100 meter fartsøkning bør ikke være noe problem. Svømmeløypen på Challenge Laguna Phuket er slik at du svømmer ca. 1280 meter i havet før du løper over stranden og svømmer de siste 620 meterne i selve lagunen. Temperaturen i sjøen vil jeg tippe var 30 grader mens temperaturen i lagunen nok var 4-5 grader høyere. Det var en forferdelig følelse å svømme så hardt du kan i et vann med samme temperatur som et boblebad, men desto bedre var det å komme på land. Til min store glede kunne jeg også se at jeg ikke var helt sist, men nest sist, og at det var to stk. som bare kom opp av vannet litt før meg.

Her går starten for min del. Jeg stilte meg ikke i fremste rekke for å si det slik.

Etter å ha svømt i 30 grader frisktsjøvann så var en en rimelig stor nedtur å legge på svøm i en 34 grader halvmøkkete ferskvannslagune. Men det gikk det også 🙂

Syklingen

Det var godt å komme seg på sykkelen og få litt mild luft over kroppen for å kjøle seg ned, i den forstand at 30 grader(eller noe slikt) varm luft kan være kjølende. Veiene var ikke stengt for trafikk, men med vakt i hvert kryss og mange arrangør-scootere på veiene så skulle det ikke være noe problem. Men på den smale veien som vi syklet på i starten så var det ”business as usual” kl. 07:10 om morgenen og når varebilen foran meg stoppet med kontinuerlig motgående trafikk så hadde jeg ikke noe annet valg enn å stoppe jeg også til trafikken løsnet. Utover det så var ikke andre biler/scootere/hunder noe problem og den underholdende og småtekniske sykkelløypen fortsatte nordover. Sykkelløypen krysser en trafikkert motorvei som gjør at vi må hoppe av sykkelen og løpe over en bro to ganger under løypen. Orginal løsning, men litt moro likevel. Videre gikk syklingen greit, men det var tydelig at formen ikke var på topp. Watt-tallene var flaut lave, men det konkluderte jeg raskt med at måtte være avvik som skyldes stor temperaturforskjell fra kalibreringen om morgenen. 232 watt endte snittet på som var 23 watt mindre enn på Norseman og 50 watt lavere enn IM 70.3 Mallorca. Så dårlig syklet jeg nok ikke, tror jeg. Sykkelløypen er veldig flott, variert og eksotisk. Den er ikke veldig kupert, men har noen korte knallharde bakker med opptil 20 % stigning, som kan ta energien ut av de fleste. Nedkjøringene er tidvis tekniske som medfører at du ikke får tilbake for innsatsen du har lagt oppover. Løypen minnet faktisk på mange måter om sykkelløypen på IM Wales, foruten om totalt forskjellig temperatur og vegetasjon. Flere steder langs løypen så stod det hele skoler med barn i like uniformer som heiet, eller rettere sagt hylte/skrek på et nivå som gikk ”Belibers” i næringen. Dødsgøy! Inn fra syklingen kom jeg på 2:26.

Løpingen

Jeg måtte ikke løpe langt for å forstå at dette ikke kom til å bli noen superløping. Første kilometer gikk på 4 min/km, som var 15 sek saktere enn på Norseman, men det føltes veldig mye hardere. Varmen var nedslående, og de første kilometerne virket som de var evigvarende. Farten gikk stadig nedover, og på et punkt var den nede i 5 min/km(!). Kroppen er ekstremt overlevingsdyktig og en kroppstemperatur på 42-43 grader er fatalt da det dreper hjernecellene. Når vi løper eller er i aktivitet, spesielt i varme omgivelser, så øker temperaturen i takt med aktivietsnivået. For å kjøle ned kroppen så begynner vi å svette men når ikke det er tilstrekkelig så må aktivetsnivået ned, og en mekanisme i kroppen velger da å ”skru ned effekten” slik at vi selv ikke er i stand til å løpe oss opp i den kritiske temperaturen. Min maksimale løpsfart var hvertfall skrudd kraftig ned, og jeg løp med en fart som jeg normalt bruker på restitusjonsløpeturer. Det var 8-9 drikkestasjoner på løpeløypens 10,5 km (som vi da løp to ganger), så det var god anledning til å kjøle seg. Det var ingen utdeling av is på stasjonene slik som på Hawaii der du får isbiter i kopper, men det var is i de store tønnene de hadde svamper. Jeg liker ikke å stoppe opp på drikkstasjonene, men nå ble jeg strengt tatt nødt til å stoppe opp for å få isbiter i shortsen og hendene, noe som kan redusere kjernetemperaturen med 0,1 grad. Hvor mye forskjell 0,1 grad utgjør fysisk eller om det er følelsen av noe kaldt i hendene som lurer hjernen til å øke effekten er jeg ikke sikker på, men jeg følte det fungerte ganske bra, og at jeg fikk litt mer fart mot slutten. Det var en fantastisk følelse å løpe over målstreken med vishet om at smerten og ubehaget var over, og at det ventet en kald cola! Totalttiden ble 4:35, med en løpstid på 1:34. Totalt ble det 12 plass i klassen som PRO.

Prestasjonsmessig var det ingen høydepunkt men det var heller ikke forventet. For 4 uker siden så begynte jeg så smått treningen igjen etter 3 uker fullstendig uten. Vi ankom Phuket 3 dager før konkurransen, og hadde dermed liten mulighet til akklimatisering i tillegg til å ha litt jetlag. Det var også svømming uten våtdrakt og en sykkelløype som i stor grad favoriserte de som var kjent i den. Forutsetningen for å prestere var m.a.o. overhodet ikke tilstedet. Hadde ikke Apollo kommet med tilbudet om å dra til Phuket, teste treningsanlegget Thanyapura og være med på konkurransen, så hadde jeg nok ikke planlagt det slik på egenhånd. Det var en unik mulighet og selv om jeg var rimelig sikker på at resultatet ikke kom til å bli mitt beste, så betydde det ikke at konkurransen var ”verdiløs”. Tvert i mot var det veldig lærerikt, og en relativt harmløs måte å starte min PRO-karriere på. Jeg er faktisk fornøyd med å følge med hovedfeltet i 1 minutt og holde halen av feltet i 300 meter. Neste gang blir det lengre! På syklingen så må jeg slutte å kjøre ”mitt løp”, og i stedet følge dynamikken til de andre. Akkurat denne gangen så var det bare en annen jeg syklet med, men jeg var ikke god til å ligge på lovelig avstand når jeg lå bak. Drafting er juks, men reglene i Challenge Phuket er minimum 7 meter, og det er ingen som gir meg premie for å ligge 15 – 20 meter bak, selv om er mer ”rettferdig” i den forstand. 7 meter bak gir stor fordel (typisk 10 – 20 watt), og det må jeg utnytte. Løpingen var ikke moro, men jeg gav ikke opp (selv om jeg virkelig hadde lyst å kaste inn håndkle), og kjempet meg igjennom den selvpåførte smerten helt til målstreken. Det å jobbe seg igjennom tilsynelatende meningsløs selvpåført smerte gir god trening den dagen det faktisk gir god mening å gi alt, som f.eks. under Norseman til neste år. Jeg ble nr. 12 av de 27 startende profesjonelle, som selv om det er et solid sprang opp til teten, så er det ikke fullstendig krise heller. Jeg kunne selvsagt har syklet hardere, og løpt alt jeg kunne til første registreringspunkt på løpingen, for så å ha brutt løpet med en ”god” unnskyldning som at jeg ikke hadde dagen, det ble for varmt, problemer med magen, smerter i kneet etc. Det er mange profesjonelle som går all-in og kaster inn håndkle med en gang ting går dårlig. Det kan være fornuftig om du er blant de beste, deltar i en fulldistanse, og har en ny konkurranse i nær fremtid slik at det å spare kreftene vil gi bedre prestasjonsmuligheter på neste konkurranse. På en halvdistanse derimot så ser jeg ingen grunn til å spare seg da restitusjonstiden er relativt kort sammenlignet med fulldistanse. Jeg tror at mange profesjonelle heller tar en DNF fremfor ”ydmykelsen” med et dårlig resultat. Det blir ikke meg!

Dette er bilder av trioen som prydet pallen. Ruedi Wild, Fredrik Croneborg og Luke McKinzie. Det er så tett jeg må lære meg at jeg skal ligge når jeg sykler. 7 meter bak og ikke 10, 15 eller 20 meter.