Årets konkurransesesong er svært spennende med IM South Africa, IM 70.3 Mallorca, IM 70.3 Haugesund (og muligens IM København/Barcelona) på konkurranseplanen. Likevel er det en konkurranse som motiverer meg mer enn noen, nemlig Norseman. Det var fjorårets store høydepunkt der jeg traff innertier på form og klarte å utnytte mitt potensiale til det fulle. Hva som krevdes for å vinne Norseman har jeg skrevet om tidligere i dette innlegget.
Om det er tilstrekkelig for å vinne årets Norseman vet jeg ikke. Nivået eliten blir garantert høyere med både Henrik Oftedal og Chris «Macca» McCormack på startlisten. I tillegg vet jeg at Lars Christian Vold kommer til å være i bedre form og at Graeme Stewart er ivrig til å revansjere smellen har gikk på i Zombiehill.
Jeg kan ikke gi noen garantier for at jeg skal vinne, men målet er helt klart å forbedre fjorårets prestasjon. Maksimalt tap til de beste svømmerne skal reduseres fra 10 til 6 minutter, snittwatten skal opp fra 240 til 255-260, og løpsetappen skal gjøres på under 3 t og 55 min. Det er hårete mål, men jeg vet at potensialet er der, og om jeg får det til så skal konkurrentene mine jobbe hardt for å slå meg.
Den siste tiden har jeg løpt mye lange intervaller i underkant av terskel (Sone 3), med en fart på typisk 15 – 16,5 km/t. Det er min målsetnings konkurransefart fra Austbygda til Zombiehill, og selv om jeg kjenner at det er hardt å løpe på den farten så føles det likevel uforskammende uanstrengt ut. Jeg er rett og slett skapt for å løpe på den farten. Når jeg løp på mølla med en Spotify-spilleliste som heter Running to Rock 170-190 BPM så kom sangen The Kinslayer av Nightwish på øret, og det sendte umiddelbart tankene min til løpstarten på Austbygda der jeg også i år skal knekke konkurrentene mine. Jeg visualiserer at vi startet knallhardt og holder farten til bare de sterkeste gjenstår, og sterkest av alle det er meg. Uansett hva som måtte komme så er jeg forbredt på å gå grave i mitt aller dypeste for å komme først til Gaustadtoppen. Å fy fader som jeg gleder meg til å vise at Team Hovda kommer til å være bedre og mer velsmurt enn noen gang!
Dette bildet er et av mine favorittbilder da det viser fokuset for både utøver og supportteam som skulle til for å prestere flere nivåer over det jeg har gjort tidligere. Det er en følelse og prestasjon jeg skal gjøre alt for å overgå.
Allans triatlonverden 
Veldig motiverende å lese dine innlegg. Det er utrolig hvor mye musikk faktisk kan gi ekstra «drive» til å yte bra og ikke minst få tankene til å jobbe sterkere mot målet man har satt seg. Tror det er viktig at man får den «Rocky» følelsen innimellom og føler seg uovervinnelig. Det gjør at man faktisk tror selv at man kan vinne.
Takk for fine innlegg og masse lykke til på Norseman iår!
Hei Henrik! Jeg har aldri vært en «musikkfyr», men har begynt å sette pris på det i større grad og ikke minst i bredere grad. I tenårene var jeg veldig ensporet ser jeg i etterkant. Når det gjelder Rocky-følelsen så kjenner jeg på den ganske ofte på løpingen og det gir motivasjon til å fortsette når jeg føler meg helt bånn i bøtta. Det er en følelse det er viktig å dyrke, og musikk kan være overraskende god hjelp til å få den følelsen. I grunn så handler det ikke om du løper i 10, 15 eller 20 km/t, men hvor digg det faktisk kjennes ut å kunne løpe den farten.
Har du meldt deg på noen konkurranser i år?
Har meldt meg på Østfold Tri og Bytri i Tønsberg. Hadde mitt første triathlon ifjor og syns det var veldig morro 🙂 Går ting bra iår så har jeg lyst til å prøve meg på IM i 2016 🙂
Det høres ut som en god plan! Lykke til med treningen fremover 🙂
Hei Allan,
Som fast leser av bloggen din, har jeg et spørsmål knyttet til hvordan du anvender terskelwatt i konkurranser: Kjører du mest på følelse, eller er du opptatt av at du f.eks skal snitte en viss NP gjennom konkurransen? En annen ting: Opererer du med samme terskelwatt på «bakkekonkurranser» som Norseman vs flatere profiler som Haugesund? For egen del erfarer jeg at jeg gjerne kommer 30w høyere når jeg makser 20 min opp til Tryvann, i forhold til å makse inn/ut Maridalen. Derfor litt usikker på hvilken FTP jeg skal forholde meg til når jeg selv stiller på Norseman i august. Forslag?? Ellers tusen takk for leseverdig og underholdende blogg. Keep up the good work!:)
Hei Erlend.
Jeg har skrevet litt om hvordan jeg trener og konkurrer med watt her: https://triallan.com/2014/09/28/wattmaling-i-sykkeltrening-allan-edition/
Din «observasjon» om høyere watt i oppoverbakker enn flatt stemmer for alle, men det er trenbart og de beste temposyklistene har lite avvik mellom makswatt flatt og oppover (typisk 10 watt). Jeg ville nok gått for noe midt mellom flatt og oppover når du skal regne FTP. Så i oppoverbakkene så kan du sykle noe hardere enn på flatene, men 20-30 watt i forskjell er tilstrekkelig etter min mening.
Men glem ikke å tren intervaller flatt og i aeroposisjon, for det reduserer avviket.
Tusen takk for godt svar, Allan. Har lest grundig gjennom watt-innlegget ditt nå, og «note to self» får bli at jeg for egen del med fordel kan fjerne meg litt fra forestillingen om at det finnes Ett Absolutt Tall som all trening og konkurranser kan planlegge utifra:)
Nå er det mange som bruker watt mer slavisk enn meg, og med stor suksess. F.eks. Per Morten Ellingesen (3. plass på Norseman i fjor) er kanskje den i Triatlon-Norge med et mest «religiøst»(eller vitenskapelig) forhold til watt.
Personlig så blir det vanskelig å ha ett absolutt tall å forholde seg til som du sier. Dagsformen varierer og formtoppingen blir mer eller mindre suksess, og ved å kun gå ut ifra et tall så kan det bli feil om det ikke justeres for dagsformen. Uansett så er utgangspunktet om å ha en målsetningswatt som du bør satse på en veldig god idé. Så kan den justeres etterhvert 🙂 Lykke til!