Lidenskap og lidelse, underteksten til sykkelmagasinet Landevei, oppsummerer det så godt at jeg måtte låne mottoet deres.

Som triatlet er jeg drevet av lidenskap for idrettene, utfordringene og livsstilen. Jeg gjør det fordi jeg elsker det! Det er likevel ikke til å komme fra at livstilen som en triatlet også medfører sin dose lidelse.

Det jeg hører på når jeg trener er primært en ting, nemlig podcaster fra samfunnmagasinet Ekko. Gjennomsnittsalderen til lytterne er nærmere 60 år og innholdet strekker seg fra alt mellom himmel og jord, og er i mine øyne fantastisk interessant. For en kort tid tilbake fikk jeg høre et 18 minutters langt radioinnslag om at ekstremsport er blitt vanlig. Som representanter for ekstremsporten var Lars Christian Vold og Jonny Hisdal, to meget reflekterte menn som har mye fornuftig å si om ekstremsportbølgen som skylder over landet og verden for øvrig.

Mange ser nok på oss «ekstremsportutøvere», og tenker at vi er lettere sinnsyke. Nå kan jeg si at triatleter er som folk flest, men det tror jeg ikke helt på selv. Det krever noe av deg som person å fullføre en konkurranse som varer 8 – 20 timer, og det er langt ifra noe alle kunne ha gjort. Det fysiske utgangspunktet må på ingen måte være det beste, men et brennende ønske og vilje til å gjennomføre så lange konkurranser må være tilstede.

Smerte var en sentral del av motivasjonen for å drive med triatlon, hvis vi hører på Lars Christian Volds forklaring på hvorfor han gjør det han gjør. Ikke all mulig type smerter som skader eller sykdom, men den smerten som kommer under en konkurranse, som du kan kontrollere, håndtere og mestre. På mange måter er jeg enig. Jeg er ikke glad i smerte, og når jeg falt på sykkel i 2015 og brakk skuldra og bristet noen ribben så var det ikke spesielt morsomt. Smerten, ubehaget og lidelsen du får kjenne på under en konkurranse gjør at du utfordrer deg selv på en helt unik måte, en måte det er umulig å bli utfordret på i «det vanlige livet». Kontrasten til hverdagen, og en opplevelse som får deg til å kjenne på ur-menneske som bor i oss alle, gir livet en ekstra dimensjon.

Jeg er en triatlet fordi jeg elsker det. Jeg driver med triatlon fordi jeg har lyst. Jeg driver også med triatlon fordi jeg må. Drevet av lyst, men også drevet av tvang. Jeg trener og konkurrerer fordi det er moro, men jeg er også avhengig av det, både fysisk og mentalt. Selvsagt kan jeg si at mitt forhold til triatlon er utelukkende positivt og at jeg uten problemer kan ta de rasjonelle valgene, som å kutte trening ved skade eller sykdom. Eller håndtere uplanlagte hendelser som medfører brudd i treningsplanen uten å stresse. I selvransakelsens navn så må jeg erkjenne at det ikke stemmer. Jeg er ikke kun en lidenskapelig triatlet. Jeg er en avhengig triatlet.

Det trenger selvsagt ikke å bli et problem, men det er alltid fornuftig å være ærlig med seg selv, og se de potensielle problemene det kan gi. Lidenskapelige triatleter trenger balanse i livet, for livet i «triatlonbobla» kan ta fullstendig overhånd. Min balanse er Jenny og Jonas. Selv om de i aller høyeste grad er med i mitt triatlonliv så gir de meg en daglig påminnelse om at livet handler om noe mer en triatlon, og at den andre delen av livet også må dyrkes og settes pris på. Selv ønsker jeg ikke at livet mitt skulle vært noe annerledes. Det er et hardt, men vakkert liv. Et liv fullt av genuin glede og mestring. Et liv fullt av utfordringer som krever mye av deg. Et liv med skuffelser, nederlag og smerte, som er helt nødvendig for å vokse som person og bygge karakter og identitet. Vi er helt avhengig av å gå i de dypeste daler for å bestige de høyeste fjell.

Triatlon – Lidenskap og lidelse