Elitefeltet i årets Norseman var sterkere enn noen gang. Med meget sterke prestasjoner spesielt fra Lars Petter Stormo og Lars Christian Vold samtidig som den internasjonalt anerkjente Jordan Rapp var på startstreken så var jeg fullstendig klar over at jeg måtte prestere optimalt for å vinne. Det trodde jeg også var fullt mulig. Fjorårets kollaps fjernet meg fra mange sin liste over seiersfavoritter, men det passet meg greit. Selv vet jeg jo at jeg på Norseman i fjor var i mitt livs form og at det var den blødning på innsiden av lungene som satt en effektiv stopper for å vise det.

Forberedelsen til årets konkurranse var mer gjennomtenkt og detaljert enn tidligere og i større grad optimalisert. Den sterke konkurransen gir nettopp denne motivasjonen til å optimalisere. En svak usikkerhet på om jeg hadde trent for hardt opp mot konkurransen hadde jeg tidligere i uken, men følte meg lett og fin i dagene før konkurransen. Foruten om en tett nese på nettene i forkant så virket alt veldig lovende.

Svømmingen

Tidligere har jeg skrevet om hvordan jeg sammen med svømmetreneren min Knut Ivan Rasmussen har jobbet for å forbedre svømmetreningen. Dette har gitt store forbedringer i bassenget, og med en rusten start i årets første konkurranse i Venezia så var resultatet i IM 70.3 Haugesund bedre. Etter å ha hoppet fra ferja i det ikke så altfor kalde 15 grader vannet i Eidfjord så plasserte jeg meg mellom de første kajakkene og oppdaget at jeg lå bak Lars Petter Stormo og Lasse Finnstad, som jeg anser som svømmere hakket bedre enn meg. Starten gikk og som vanlig så svømte de fra meg. Min strategi er å ikke starte for hardt for å unngå å fylle armene med syre og pusten over til hyperventilering på under 100 meter. Det ble i mitt eget tempo. Etter hvert ble jeg liggende ved siden av en fyr med en knall oransj swim cap under badehetten, som gjorde han ganske lett å ha visuell kontroll på. Jeg svømte passe hardt ved siden av, men vi svømte identisk hastighet, og etter å ha gjort det i noen minutter så tenkte jeg at det var nok mer fornuftig å legge seg bak og spare krefter. Fyren, som jeg i etterkant fant ut at het Soteris Nicolaou svømte bra og vi svømte oss fremover i feltet, før vi tilslutt endte helt i front, med Jordan Rapp på venstre side og Lars Petter Stormo på høyreside. HUUB Altiar-brillene har såpass god optikk at det var problemfritt å lese hhv nr. 268 på den ene badeheten og nr. 1 på den andre. Vi var selvsagt ikke helt fremst, for vi hadde da svømte ca. halvveis og jeg viste at hvertfall Lars Christian Vold var foran, men hadde ikke noen visuell kontakt. Jeg var hvertfall sjukt happy med å ligge i det selskapet. Plutselig ble Soteris usikker på retningen og stoppet litt opp (han burde også hatt briller med bedre optikk for i Norseman så er det bare en bøye, og den var stor og gul og rett foran oss), og jeg lag meg med siden av ved siden av Lars Petter og prøvde å dra ifra. Det fungerte ikke så da la jeg meg bare bak siden jeg han svømmer rett, og visste hvor vi skulle. Jeg holder beina hans helt frem til enden av brygga, men med da 20 meter svømming igjen så var forspranget til Lars Petter begrenset. Får ikke med meg tiden når vi løper opp, men føler at tidene i det blikkstille vannet var gode. Det viste seg at jeg var oppe av vannet som nr. 6 med tiden 55:06. Over all forventing!

T2

Skiftingen i Norseman er spesiell. I de fleste triatlonkonkurranser så tar bare av meg våtdrakten, på med hjelmen og hopper på sykkelen der skoene står festet på pedalene og en strikk sørger for at de står loddrett. I Norseman derimot så gjør kulden at jeg tar på meg tykke ullsokker, hansker, en speed suit over tritoppen (for bedre aerodynamikk samt litt varme) og den obligatoriske refleksvesten. Lys foran og bak på sykkelen må også skrues på. I tillegg tar jeg skoene på i forkant siden risikoen for å gå på trynet i det du skal ta på deg triskoene med føtter uten følelse er stor. Heldigvis har jeg min supportsjef Karwan til å hjelpe til med bekledningen, noe som er spesielt praktisk når små glidelåser skal festes og dras opp. Ut av skiftesonen rett bak Lars Petter og fikk sekundering om at jeg var 3,5 min bak Lars Christian(!). Til sammenligning så var jeg 10 minutter bak han på svømmingen i fjor og 7,5 minutter i Venezia. Fett!

Sykkel

Ut på sykkelen føler jeg meg umiddelbart lett og fin i beina, og jeg drar forbi Lars Petter som følger tempoet. Pulsen er høy, watten er høy, men det kjennes relativt lett ut. Lars Petter faller noe fra, og jeg tar igjen nr. 114, Richard fra Team Smartfish som har svømte veldig bra og startet hardt på syklingen. Jakten på Lars Christian har startet samtidig som jeg lurer på om og eventuelt når Jordan Rapp tar meg igjen. Sekunderingen så tidlig, som jeg ofte får fra folk som står langs løypen er upresise, men det virker som Lars Christian og jeg sykler ganske jevnt. Vi må ha på oss refleksvesten frem til Vøringsfossen, pga tunnelene, men kan ta den av etter det. Jeg fikk ikke festet den så stram som jeg ønsket og at det gikk ut over aerodynamikken. Rett før jeg treffer teamet mitt på Væringsfossen tar jeg vesten av og når jeg ser de så kaster jeg den ut i gresset for at de skal plukke den opp. STOPP, kommanderer Christine, som er en av de tre i supportbilen. Pga tåke over Hardanervidda så måtte refleksvesten være på frem til Geilo. Jeg stopper og Karwan løper alt han kan med vesten som må dras over tempohjelmen og festes på nytt. Det ender opp med at jeg går fra å være 3,5 min bak Lars Christian til 4 minutter, samt har en refleksvest som er snudd på vrangen og enda dårligere med tanke på aerodynamikk.

Det går bra oppover Måbødalen og på vei til Dyranut. Jeg tar svakt inn på Lars Christian og føler at jeg holder meg passe varm til tross for å bare ha en tynn Fusion Speed suit, vanlige hansker og lange armer. Jeg vurderer å droppe den planlagte påkledningen med Dyranut, men pga svært dårlig erfaring med de potensielt veldig kjølige forholdene over vidda så kommer jeg på bedre tanker. I tillegg må refleksfesten uansett fikses for det er dårlig butikk å sykle den raske strekningen over vidda med en flagrende refleksfest. I en pit stop inspirert av formel 1, så tar Karwan av vesten, Stian på Fusion Sli jakken, Karwan på festen samtidig som Christine bytter flasker og tar på Seal Skin hanskene. Hardanervidda, here I come! Fortsatt 4 min bak Lars Christian, som ikke stoppet for å kle på seg, men jeg drar fra de andre. I dyp aeroposisjon så tråkker jeg på og danser i vinden over den tåkete, rengtunge, men sjelsettende vakre Hardangervidda. Det går raskt samtidig som det kjennes lett ut. På Geilo er får jeg beskjed om at jeg er 3,5 min bak Lars Christian og hhv 9 og 13 min foran Jordan Rapp og Lars Petter(!). Sekunderingen bakover er dog usikre, men jeg har utvilsomt syklet bra og er ikke i tvil om at jeg kommer til å vinne.

I første motbakke fra Geilo taper jeg 10 – 15 sekunder til Lars Christian, men jeg forventet at han skulle kjøre knallhardt derfra og var ikke bekymret. Beina var gode, watten likeså og energinivået var dere det skulle etter å ha fulgt ernæringsplanen slavisk. Opp Dagali og videre gikk det dessverre tråere og tapet til Lars Christian økte betydelig samtidig som watten min sank. Tapet i oppoverbakken var betydelig, men også nedover tapte jeg mye da Lars Christian, som har hytte i området er lommekjent. Jeg har ikke syklet der siden i fjor. Oppover Imingfjell ble det ganske tungt og i regnværet på vei ned så var jeg i ærlighetens navn livredd. Race-notatene der jeg har notert meter fra et angitt punkt til svingene det er nødvendig å bremse i glemte jeg ut som medførte at jeg syklet oppreist med hendene på bremsene. Det er tross alt noe som er viktigere enn å vinne Norseman, som f.eks. å komme seg ned til Tessungdalen i livet. I Tessungdalen, som nå er mer eller mindre strøken gikk det derimot betydelig bedre og jeg gjorde det jeg er best på, ligge i dyp aeroposisjon med et stabilt tråkk, dog ikke det kraftigste tråkket. Inn til T2 med sykkeltid på meget respektable 5:10:21, som tross alt var veldig bra selv om forholdene var gode.

Her ser du klipp fra mitt helproffe support team 😀 Videon er laget av Erik Kasnes og Roger Kristiansen.

T2

Det ble påspandert tørre sokker men ellers en rask skifting. Ut av skiftesonen var jeg 9:30 min bak Lars Christian, som var et altfor stort tap fra Geilo til Austbygda, men ikke umulig å ta igjen. Hans heroiske sykling kunne tross alt komme med et tap, på en løpsetappe som jeg i utgangspunktet er sterkere enn han i.

Løpingen

Ingen har løpt raskere fra Austbygda til Gaustatoppen enn meg, som i 2015 var rett under 3:44, og nest beste løpetid er det Lars Petter som har på rett under 3:49. Lars Christian har ikke vært helt der. Med en tilsvarende prestasjon så var jeg helt sikker på at seieren fortsatt var innen rekkevidde. Problemet var bare at beina og farten ikke var helt der. De første kilometerne gikk på 3:52 min/km, som var veldig bra men ikke helt 3:45 som i 2015. Det tok heller ikke lang tid før jeg ble liggende på rundt 4:05 min/km, sammenlignet med snittfarten i 2015 som var 3:52min/km hele de flate 25 kilometerne. Jeg tok innpå Lars Christian, men jeg var ikke fornøyd med hvor mye. Ca. 7 sekund per kilometer i begynnelsen, noe som økte utover løpingen. Det gav meg tro på at jeg kunne ligge ca. 6 min bak med Zombiehill, og langt ifra en umulig avstand å ta igjen. Support teamet mitt jobbet knallhardt for å motivere meg til å gi gass for å redusere avstanden som jeg syntes ble redusert for sakte. Ikke var beina supre heller. Ved Zombiehill var jeg 6:21 bak, og klar for å jobbet inn avstanden.

Utfordringen var bare at beina og hodet ikke var helhjertet med på planen og der jeg i 2015 hadde ca. 6 min/km fart opp Zombiehill så løpe jeg nå på 6:30 min/km. Avstanden frem til Lars Christian gikk ikke ned, den økte. Jeg resignerte ikke fullstendig på det tidspunktet, men jeg hadde tendenser til krampe i venstre hamstring og det var ikke bare tll å øke tempoet sånn uten videre. Åge, som er min løpssupport fra Zombiehill til Stavsro, prøvde så godt han kunne å motivere meg, men hadde en krevende jobb. Avstanden økte ytterligere, og i hurtig tempo. Fra Zombiehill og opp til Gaustatoppen så tar det selv for de aller raskeste over 2 timer, så mye kan skje på den tiden. Kramper, problemer med ernæring og generelt utmattelse. Derfor er det viktig å aldri gi opp! Vi prøvde så godt vi kunne å hele tiden jobbe med konkrete arbeidsoppgaver som korte og lette steg med fremoverskyvd hofte, med fokus på neste sving og neste kilometer. Det gikk bare sånn passe, men tanken var god. Åge skal ha all ære for å forsøke sitt ytterste for å motivere meg til å ta ut alt. Tidligere har jeg trives bra i Zombiehill, og på ingen måte vært noen Zombie. Nå var jeg ganske nærme en slik tilstand. Et par kilometer fra Stavsro så flater det ut og det er muligheter for å løpe normalt igjen, og det var deilig å komme ditt å strekke på beina og få opp farten. Å ta igjen Lars Cristian hadde jeg ingen tro på at var mulig.

Ved Stavsro står min løper Stian klar med løpssekken og sier at jeg er drøye 8 min bak Lars Cristian og at han spydde(!). Da får jeg en god påminnelse om at det ikke er over før det er over, og at det aldri er noen grunn til å ikke gi alt bra start til mål. Dessverre er alt, ikke spesielt mye for min del på det tidspunktet, men vi kommer oss greit av gårde. Det var uansett utrolig deilig å starte på den siste etappen og se lyset i enden av tunnelen, eller rettere sagt radiomasten på toppen av fjellet. Nytt av året er en presisering i regelverket om at supporten ikke har lov til å løpe foran utøveren, men må ligge med siden av eller bak. Tidligere har min løpsupport fra Stavsro løpt foran for å bruke sine relativt friske øyne og oppegående mentale kapasitet til å finne de beste løpstraséene. Nå måtte et karbofattig hodet (altså mitt eget) ta de beslutningene selv, med en ikke fullt like god suksess. Mine interne regler fra Stavsro er uansett de samme; gå når du må, men løp når du kan. Vi jobber oss oppover og Stian motiverer som en sann helt. Si du er RÅ Allan!. Jeg er RÅ!, svarer jeg. Litt korny, men det funker 🙂

Vi jobber så hardt vi kan oppover, men når det flater ut på ryggen av Gaustatoppen så hører vi vill jubelen og stort ståhei fra toppen. Slaget om seieren er definitivt tapt. Da gjelder det å finne seg nye mål og å komme under 10 timer ble dette målet. Når klokka blir 15:00, og 10 timer er passer samtidig som vi er noen hundre svært bratte meter fra mål, så endte det med den eneste strekningen i løpet av totalt 226 kilometerne der jeg ikke gjorde mitt ytterste for å komme så raskt i mål som mulig. Prinsipielt er jeg sterk motstander av å ”kose seg” på konkurranser, for det kan vi gjøre på treninger, men jeg må innrømme at det var litt fint også. Inn i mål med tiden 10:05:24, 17 min raskere enn fjorårets rekordtid og vinner av 2. Plass på Norseman 2017. Det er en prestasjon jeg er svært fornøyd med og stolt over. Support teamet mitt bestående av Karwan, Christine, Stian, Åge og ikke minst Jenny & Jonas gjorde en fantastisk innsats og jeg kan ikke få takket de nok. Samtidig må jeg takke alle som fulgt med og heiet fra løypa eller nettet. Og ikke minst mine fantastiske sponsorer og samarbeidspartnere som leverer det beste utstyret 🙂

Her ser du en video fra målgangen min 😀 Ikke akkurat supertrøkk i beina, men humøret var på topp!

Intervjuet rett etter målgang ser du her. Ikke helt stødig i pusten eller hodet, men langt ifra krise.

Når det ikke var jeg som vant, så er det ingen jeg heller ser skulle vunnet en Lars Christian. Han har jobbet målrett med topplassering i Norseman siden 2013 og kom bak meg i 2013, 2014 og 2015, og bak Lars Petter og Henrik i fjor. Han har jobbet så utrolig hardt for det og fikk endelig ut sitt potensial i konkurransen med en fantastisk prestasjon. Han vant ikke fordi vi andre hadde en dårlig dag, for både jeg og Jordan Rapp presterte veldig sterkt (Lars Petter hadde dessverre ikke dagen). Jordan som med sine 70 kg syklet med 282 normaliserte watt i snitt og både svømte og løp som forventet, og virket ærlig overrasket over at det ikke holdt til seier. Lars Christian vant fordi han ville det mest, og presterte best. Det var fantastisk moro, og det var moro for meg å være med på. Som jeg nevnte i et tidligere blogginnlegg om Jordan Rapp, så ville hans deltakelse validere hvor sterkt elitefeltet egentlig er i Norseman. Han presterte som ønsket og forventet, og ble overrasket over at det ikke holdt til seier. Det sier noe om nivået, og da spesielt på det Lars Christian leverte. Det er svært inspirerende og jeg har allerede mange tanker om hvordan jeg neste gang skal gi han den episke kampen i fjellet som Norseman fortjener 😀 Det er selvsagt helt irrelevant men ganske morsomt for meg likevel at jeg endte 13:24 bak Lars Christian med en løpstid som var 13:23 dårligere enn i 2015. Mao, hadde løpsbeina mine vært der så kunne det blitt virkelig spennende, selv om det å bli slått med et sekund ville vært utrolig bittert.