Mine forberedelser til konkurransen ble ikke helt optimale, da jeg bare 5 dager før konkurransedagen fant ut at konkurransen var flyttet fra søndag til lørdag, og jeg hadde booket et fly som gikk ned på fredagen. Det betydde at jeg måtte fly ned, registrere meg, skru opp sykkelen og sjekke inn den og utstyr på samme dag. For å redusere stresset så gjorde jeg det jeg kunne i forkant for å være best mulig forberedt, som å pakke den blå og røde posen for T1/T2 på forhånd samt ha alt konkurransebekledningen klar i egen pose. Matpakke var laget klar samt frokosten på konkurransedagen og ernæringsplanen ferdig kalkulert og sortert. Dette fungerte bra og jeg følte at jeg fikk tatt ting i det tempoet jeg ønsket på konkurransedagen uten å stresse nevneverdig. Å måtte dra sykkelkoffort og bagasje ned 11 etasjer og løpe med det til Flytoget, pga feil på heisen, var unntaket.

Som nevnt i videoen med ernæringsplanen ble den ferdig blandede frokosten på 740 kCal inntatt innen 2 timer før startskuddet gikk. Et par kopper kaffe fikk jeg også drukket på hotellet før jeg gikk de 1,5 km derfra til startområdet.

Svømmingen

Med 70 påmeldte herrer i PRO-feltet så burde jeg absolutt ikke bli svømmende alene, noe jeg vanligvis har gjort tidligere. Det ble jeg heller ikke, men min rolige og passive start medførte heller ikke at jeg kom med noen gode svømmere. På det tidspunktet jeg hadde funnet roen og rytmen, og tenkte at dette var for lett, så kunne jeg ikke se en aktuell gruppe foran. Derfor ble jeg heller liggende å svømme lett, med plan om å hive meg på de første PRO damene, som startet 2 min bak. Rett før halvveis kom de forbi, og vi la oss bak med en sterk økning i tempoet. Dessverre så ble jeg litt for passiv og la meg bak en av de PRO-herrene som jeg hadde svømt med tidligere, som etter kort tid mistet beina foran. Da måtte jeg ta et skikkelig «magadrag», og svømme hardt for å hente meg inn, og etter å ha lagt over terskel i et minutt eller to så klarte jeg endelig å få kontakt, og roet ned igjen. Akkurat på det tidspunktet så mistet også han, som hadde fulgt damene ca. 500 meter, kontakten med de foran. Innen jeg oppdaget det var avstanden rundt 15 meter, og jeg prøvde på ny å hente de inn, men måtte etter et par nye minutter se at avstanden var lik og at jeg ikke klarte å hente de inn. Derfra måtte jeg svømme mitt eget løp. Opp av vannet med tiden 55:45, og en forbedring på over 10 minutter fra i fjor. Det var svært positivt og hadde jeg vært litt mer våken i det rette øyeblikket så hadde jeg kommet opp 1:45 raskere, i gruppen med de første damene.

Syklingen

De første 3 km av syklingen er teknisk og humpete ut av Calella, den lille feriebyen Ironman Barcelona holdes i. Det er også forbudt å sykle forbi der og forbudt å ligge i bøylen. Lisa Huetthaler, som kom på 2.plass av damene, kom ut av skiftesonen rett før meg. Derfor ble jeg liggende pent og pyntelig bak sittende oppreist og sykle rolig ut. Kari Lingsom, som svømte 2 minutter raskere enn meg, kom ut rett bak meg igjen, og kunne fortelle at de andre herrene gav F i akkurat det forbudet og passerte henne i aeroposisjon. Med tanke på tid så burde jeg muligens gjort det samme, men regler er regler.

Fra den store rundkjøringen, som også er vending på runde 2 og 3, inn til Calella syklet jeg forbi og gjorde det jeg gjør best. Tråkke jevn watt med hode lavt. Det gikk ganske bra, hvertfall sammenlignet med de andre profesjonelle jeg syklet forbi. Noen hang seg på, men de fleste slapp. Ved første vending på 43 km kunne jeg beregne at jeg var ca. 10 minutter bak første gruppe og 4 minutter bak gruppe nr. 2. Det var kanonbra, samtidig som jeg anså det som umulig å sykle seg opp til gruppe nr. 2. 4 minutter er nesten 3000 meter med den hastigheten vi holdt, og når lå alene så ville det krevd utrolig mye å jobbe seg opp dit. Første drikkestasjon ved 23 km syklet jeg rett forbi, og planla å ta vannflaske ved 43 km. Den drikkestasjonen kom litt brått på med medvind i ryggen som og en hjerne som sa GO GO GO, ikke SLOW SLOW SLOW. I 45 kilometer i timen er det ikke så lett å ta en drikkeflaske, og det endte med to mislykkede forsøk. Neste drikkestasjon var 24 kilometer senere, mao en drøy halvtime uten annen væske en svært konsentrert gel. Jeg fortsatt å ta igjen andre profesjonelle og ble ikke passert av noen. Det var morsomt å passere de andre, men jeg brydde meg ikke om plassering. Tid, og norsk rekord var det som var viktig for meg, og derfor håpet jeg at noen andre skulle være med å bidra. Etter 100 kilometer syklende foran med en liten hale bak meg så begynte håpet om det å visne, sammen med trøkket i beina. Gluteus medius, musklene over rumpeballene begynte å trøble og jeg fikk en markant strålende smerte i korsryggen. På det tidspunktet tok heldigvis han bak meg ansvar og la seg foran. Hastigheten gikk betydelig ned, men det gjorde også pulsen og watten min. Å legge seg i front å holde farten opp ville jeg ikke klart å holde så lenge så her var det bare å være taktisk å spare krefter. Vinden hadde tatt seg opp og selv om den kom skrått forfra på vei ut og skrått bakfra på vei tilbake så var det betydelig lettere å ligge bak, i lovlig avstand. Det ble tungt, men langt ifra håpløst og inn til T2 var vi redusert til 2 mann. Tiden var god, og kroppen føltes bra ut. Norsk rekord, here I come!

Løp

Tyske Michael Ruenz, som kom inn til T2 med var spretten og løp raskt fra meg. Selv kjente jeg at løpsbeina ikke var gull, og gikk ut i «rolig» 4:10 tempo, med ambisjon om å holde det hele veien. Det føltes greit ut tidlig, men gikk ned til 4:20 fart før 9 km. Den norske rekorden ville da ikke gå, men under 8:30 skulle jeg fortsatt klare. Under 8:36, min pers fra Barcelona 2015 var neste målsetning, før den ble oppjustert til sub 8:40. Med moderat vind, overskyet og relativt lav temperatur så kunne forholdene for løping vært bedre. Det var hvertfall betydelig bedre enn i 2015 da jeg løp på 2 t og 59 min. Likevel så ble det tyngre og tyngre. Fra rundt 22 kilometer ble det helmørkt. Med 20 kilometer igjen måtte jeg jobbe knallhardt for å holde en fart på 5:15 min/km. Ut til vendig mot øst og strekningen tilbake til «byn» er den tøffeste. Den virker endeløs. Ved vendig ble jeg passert av en robust dansk dame, og jeg la meg rett bak og lot hun ta vinden som da kom rett i front. Jepp, skikkelig gentleman. Etter 2 kilometer måtte jeg la hun slippe. Ernæringsplanen var holdt 100 %, og samtidig som jeg ikke følte meg tom eller spesielt dehydrert, så var det bare absolutt ingenting å trøkke til med. Jeg var usikker på om jeg i det hele tatt ville komme i mål, eller skulle besvime et sted på veien. Jeg så ikke lyset i tunnelen før 38 kilometer, men da var jeg sikker på at jeg kunne hold meg joggende de siste 4 kilometerne. Som alltid var det en vanvittig god og mektig følelse å løpe over målstreken. Tiden 8:56:20 var milevis fra målsetningen, men tross alt en veldig god totaltid, med løpetid på nesten 3 timer og 30 minutter.

Hva skjedde? At det var mulig for meg å måtte kjempe så hardt for å løpe så sakte, var en stor overraskelse for meg. Jeg vet ikke om det var en enkeltfaktor som var skylden, men jeg har mine mistanker. Pga krasjen rett etter Norseman ble restitusjonen frem til Lofoten fullstendig sabotert ta kroppen brukte all sin energi på å reparere det skadede beinet. Å fullføre Lofoten ble derfor noe av det hardeste jeg har gjort, og aldri tidligere har jeg vært så gjennomsliten når jeg har kommet i mål på en konkurranse. Med 6 uker til Barcelona så tok jeg de første 2 ukene veldig rolig før jeg økte treningsmengden og intensiteten markant for å få gode 2,5 uker trening før jeg trappet ned 10 dager før konkurransen. Belastningen av Norseman, krasj og Lofoten var nok høyere enn jeg likte å innrømme for meg selv, og treningsmengden frem til Barcelona ble nok for tøff. Jeg hadde balansert på den berømte knivseggen og falt av, på feil side. Ved å være overtrent/under-restituert vil det gjøre spesielt stort utslag i sluttfasen. På en halvdistanse kan det gå fint, men på en fulldistanse får du nådeløst betale for å konkurrere i en slik tilstand. Dette er hvertfall min teori, men om noen andre har noen gode idéer så er jeg åpen for innspill.

Det er egentlig veldig mye positivt å ta med seg fra konkurransen.Svømmetiden ble god, til tross for at jeg selv ikke følte jeg svømte bra i tiden før konkurransen eller spesielt bra på selve konkurransen. Sykkeltiden var også ganske bra til å ligge 100 kilometer uten hjelp og med en kropp som ikke var på topp. For første gang var jeg «med» i konkurransen i PRO-feltet, fremfor å ha tapt etter å ha blitt frasvømt i løpet av 50 meter. Tyske Ruenz, som jeg løp ut sammen med endte tross alt på 9 plass med «bare» en 2:57 løping, og jeg er ikke i tvil om at jeg normalt bør kunne prestere på det nivået, og enda bedre om jeg har en skikkelig god dag. Jeg er ikke i tvil om at jeg kan løpe skikkelig bra etter en tøff sykling, slik jeg har gjort under Norseman i 2014 og 2015, samt IM 70.3 Haugesund 2014 og IM 70.3 St.Pölten i 2016. I år har jeg ikke fått til verken sykling eller løping i nærheten av det nivået jeg holdt i 2015/16, og den utfordringen må selvsagt få et høyt fokus for 2018-sesongen, men jeg vet at jeg kan 🙂 Faktisk så sitter jeg her og smiler når jeg tenker på det og gleder meg allerede 😀 Men aller først, en etterlengtet ferie!