Haugesund ble også i år en triatlonfest uten sidestykke, men i motsetning til i fjor da det ble en stor fest ble det i år en gedigen fest. Fire ganger så mange deltakere og med over 300 lokale utøvere satt definitivt sitt preg på byen og konkurransen. Dette er min racereport fra dagen, og det kommer flere innlegg og bilder fra dagen senere 🙂

Mine egne forventinger var ikke spesielt høye. Rent sportslig så ble ikke Swissman helt den konkurransen jeg hadde håpet på, og jeg var veldig usikker på hvor godt jeg var restituert i etterkant. Treningen mellom Swissman og Haugesund var minimal, så selv om kroppen føltes helt greit ut, så hadde jeg ikke peiling på om kroppen ville tåle så hard belastning over en så lang periode. Jeg håpte selvsagt at kroppen skulle føles super ut, men det viktigste var å nyte dagen, og glede meg over at min tante, mor og bestemor skulle være med i lagkonkurransen og at min bror, svigerbror, stefar, mitt søskenbarn i tillegg til svært mange andre kjente skulle delta på sitt aller første triatlon. Det var stort!

Svømmingen

Været i dagene før konkurransen hadde vært strålende, og jeg må innrømme at jeg ble noe negativt innstilt da det var 13 grader, regn og en del vind med startområdet. Jeg hutret og frøs, mens jeg tenkte på Oscar Freire som en gang skal ha uttalt: ”I don’t do rain”. Jenny så hvor stakkarslig jeg så ut med lut rygg og sammenpressede skuldre, og måtte minne meg på at jeg selv hadde sagt at jeg tåler dårlig være bedre enn mine konkurrenter. Da var det bare å bite det i seg, å ta på meg min HUUB Archimedes 3:5 og gå til vannet. Etter en kort oppvarming sto jeg plassert langt fremme i stimen med spente og litt kalde svømmere. Når startskuddet gikk så svømte jeg ut hakke mer kontrollert og mindre panisk enn tidligere. Jeg stresset ikke med å komme fremover for en hver pris, og konsentrerte meg om å puste skikkelig, holde en god teknikk og ikke komme i konflikt med andre svømmere. Det var suksess, og armene ble ikke stokk stive i kombinasjonen med hyperventilering og de fysiske konfrontasjoner var minimale. Svømmeteknikken og navigeringen var helt ok, men jeg kunne nok vært enda mer på hugget for å ha kommet meg enda raskere/lettere opp av vannet. Jeg lå f.eks. flere minutter ca. 5 meter bak en svømmer som navigerte bra før jeg skjerpet meg og svømte litt ekstra på i noen sekunder for å komme meg opp til føttene. Derfra var det bare å cruise inn og jeg kom opp av vannet på den overraskende gode tiden 26:42. Nå er nok svømmingen litt for kort, men det er en forbedring på 2 min og 20 sek fra i fjor, uten at de beste svømte raskere. Taktikken med å øke armfrekevensen har ikke gitt store resultatforbedringer i bassenget, men fungerte tydeligvis veldig bra i åpent vann.

Veldig ivrig til å få på meg våtdrakten og hive meg i vannet :p Det gikk greit når svømmingen begynte, men jeg var en skikkelig badepyse i forkant.

Syklingen

Etter en relativt rask  skifting på 1:43 var jeg ute på landeveien med nedduggede briller men et smil om munnen og bra trøkk i beina. Jeg passerte flere av de jeg passerte i fjor, men på et mye tidligere tidspunkt i syklingen. Det var flat pedal med rett over 300 watt i snitt i starten, og selv om jeg var klar over at det ikke var holdbart i lengden så ønsket jeg å sette press på konkurrentene mine og vise at jeg var i superform så det er bare til å gi opp :p. Etter det jeg fikk med meg var det kun Kjell Richard Botten som hang med av de norske.

Hovda på Hovda (stedet på bildet nemlig heter Hovda) og en super aerodynamisk sittesilling på min Specialized Shiv 🙂 Foto: FinisherPix

Været var fortsatt kaldt og vått men med 160 i puls så føltes det ikke kaldt ut. At det var så mange tilskuere i så dårlig vær var imponerende! Etter ca. 25 km med hardkjør ble jeg tatt igjen av en franskmann som kjørte passe hardt, og på det tidspunktet var jeg blitt passe mør i beina og valgte å legge meg i (lovlig selvsagt!) avstand bak. I fjor kjørte jeg i front nesten hele veien selv, og hadde denne gangen håpet å få en lettere vei til T2. Det fikk jeg, og selv om jeg ikke helt skjønner hvorfor så er det overraskende mye lettere å ligge 10 – 12 meter bak enn å ligge i front. Besparelsen skal bare være 10 – 20 watt, men det føles enda lettere. Været ble bedre og veien til Haugesund var lett. Vi tok igjen noen profesjonelle ved 50 km, og ved 80 km syklet vi forbi Tom Lowe (typen til Chrissie Wellington med 11. Plass fra Hawaii 2011). Hele veien hadde vi en motorsykkel med dommer med siden av oss, så det ble ingen opplagt og stygg drafting, men jeg syntes at dommerne burde vært mer på hugget for spesielt i oppoverbakkene så ble avstanden for kort. Inn til T2 hadde franskmannen og noen andre syklet i fra og det var kun Kjell Richard som kom inn sammen med meg. Tiden ble 2:17:02 og snittwatten endte på 260, og det var nok fornuftig syklet med tanke på løpingen. Kjell Richard har  vært i superform i år, jeg viste at jeg måtte ha virkelig god bein for å holde følge med han.

På vei opp forbi Rådhuset rett før 70 km og med en god følelse

Løpingen

Løpingen ble en solskinnshistorie i dobbelt betydning. Sola skinte så vakkert og beina var gode. Kjell Richard hadde en skade og ønsket meg lykke til ut av T2 uten å ta opp kampen. Jeg hørte speakeren ropte at Michael Reinboth var på vei inn til T2 når jeg løp ut, så jeg viste at jeg måtte løpe bra for å holde han og de andre raske løperne bak meg. Muskelen på oversiden av lårene var slitne, og jeg var litt nervøs for om de skulle krampe seg opp i nedoverbakkene. Det gjorde de heldigvis ikke, og jeg kunne løpe med 3:45 min/km fart, uten at det føltes veldig tungt ut.

Ja, det er Tom Lowe, og ja vi er på samme runde. Han hadde nok ingen god dag, og slo meg likevel til slutt med over 5 min, men det var moro å sykle raskere og løpe tidvis jevnt med en som kom på 11. plass på Hawaii 2011. Foto: FinisherPix

Mot første vending kunne jeg se at Filip Ospaly var overlegen og at Gudmund lå langt foran meg. Tilbake fra vending kunne jeg også se at jeg hadde ca. 3 min forsprang på Christian Nilsson og Michael Reinboth som løp ved siden av hverandre. De skulle jeg holde bak meg til mål, men 3 minutter er ikke utrolig mye, så jeg viste at jeg måtte holde farten oppe. Med 16 km igjen så var et tap på bare 11 sek per kilometer nok til at forspranget var spist opp ved målgang. Folkelivet langs løypa var utrolig, og jeg fikk så vanvittig mye oppmuntrende heiarop at gåsehuden kom tett! I tillegg følte jeg at jeg kjente halvparten av menneskene i løypa og heiet på de andre så godt jeg kunne mens jeg løp. Etter siste vending i sør kunne jeg se at avstanden til de andre norske var uforandret, og jeg viste derfor at 2. plassen i NM var i boks, og det var en utrolig god følelse.

Sjarmøretappen og siste passering av Indre Kai før målgang. En drøy km igjen med visheten om at 2. plassen var i boks 😀

Selv om det var tungt så nøt jeg hvert sekund av de siste 5 kilometerne og kunne løpe i mål foran hjemmepublikum som norges 2. raskeste langdistanseutøver og kanskje konkurransen gladeste mann. Gudmund var overlegen så 2. plass var en stor sier for meg og det var så utrolig deilig at kroppen fungerte bra igjen! Rørende er et beskrivende ord, for jeg har slitt en stund med å finne den gode følelsen og var usikker på om jeg skulle finne tilbake til den følelsen i år. 4:07:56 ble tiden og en forbedring på 8 min fra i fjor. 1 plass i min klasse, og 19 plass totalt i et betydelig sterkere felt enn fjoråret. Forbedringen er massiv og veien opp til 12. plass var under 3 minutter. Jeg gleder meg til neste år allerede!

Jeg vant ikke, men konkurransen om å være mest fornøyd med målgang vant jeg kanskje?? Ubeskrivelig deilig å levere på hjemmebane og komme i mål som norgest nest raskeste triatlet 🙂 Den følelsen skal jeg leve lenge på! Foto: Dag Oliver

Jeg må få gi en utrolig stor takk til alle som har heiet på meg og støttet meg før og underveis i konkurransen. Dere løftet meg frem mot mål! Jenny og resten av familien har vært inspirerende entusiastiske og støttende. Utstyrsmessig fungerte alt som en drøm og det må jeg takke min utstyrssponsorer for. Jeg byttet til HUUB Archimedes 3:5 i str. ST dagen før konkurranse og den passet perfekt (noen på 175 – 182 cm og 72 – 81 kg som trenger en pent brukt Archimedes 3:5??). Med min Specialized Shiv og vindtunneltestet sittestilling er jeg mer aerodynamisk enn de fleste og trenger ikke å trø like mange watt for å sykle like fort. Tritøyet fra HumanSpeed er utrolig bra og løpeskoene Ecco Evo Racer løper av seg selv 😉 Kompresjonsleggen i tillegg til de korte sokkene fra CEP gjorde ikke at jeg løp raskere, men gir redusert muskelslittasje som betyr kortere resittusjonstid. Ernæringmessig har det aldri fungerte bedre og jeg hadde blandet min egen blanding med fire stk. Enervit Liquid gels + en vanlig gel + vann til en 450 ml blanding som jeg hadde på en flaske på sykkelen. Jeg hadde derfor full kontroll på hvor mye jeg energi jeg hadde drukket og hvor mye som gjensto. På løpingen ble det en Enervit Liquid gel på 7 km og en på 14 km. Ellers så må jeg takk både Bjørklund og UBQ som også stilte med flere representanter på startstreken!