6. mai var en flott vårdag i Stavanger. Jeg hadde vært oppe sent kvelden før for å rydde ut av pendlerleiligheten som jeg skulle flyttet ut av, og sto opp grisetidlig for å få utført siste harde treningsøkt før IM 70.3 Mallorca. Tidsoptimist som jeg er, var optimistisk denne gangen også og måtte hive meg i en taxi for å komme (nesten) tidsnok til et møte på jobben. Det var et intenst heldagsmøte der lunsjen ble spist på møterommet, og det ble derfor ingen anledning til å pakke ut av kontoret i lunsjen slik jeg hadde planlag. Derfor måtte jeg pakke alt på rekordtid, hive meg i en taxi og løpe rett til SAS-skranken på Sola flyplass med to store bagger og høflig men bestemt si: Unnskyld, jeg har 45 sekunder å sjekke innpå før innsjekkingen stenger, kunne du ha hjulpet meg? 30 sekunder etterpå var jeg sjekket inn og kunne puste lettet ut. Det flyet måtte jeg være med på, om jeg skulle rekke foredraget jeg selv skulle holde hos Sport1 senere den dagen.

Presentasjonen til foredraget ble ferdigstilt på flyet til Oslo og etter foredraget, bar det rett hjem og starte pakking av sykkel og utstyr før avreise til Mallorca dagen etter. Samme dag som vi kom hjem fra Mallorca til Oslo igjen var det bare å tømme baggen for ferie/konkurransebekledning og fylle på med arbeidsbekledning for avreise til Bergen og utreise på oljeplattformen noen timer senere. Etter 14 veldig hektiske arbeidsdager stappet til randen med jobb og trening så kom jeg tilbake til Oslo så vidt tidsnok til å rekke fødselen til Jonas, som ble født 3,5 uker før termin. I 8 mnd hadde jeg da jobbet 37,5 timer arbeidsuker mandag til torsdag samtidig som jeg var fulltidstriatlet og ektemann. Dagene begynte før kl. 06:00 med en treningsøkt før 10-ish timer arbeidsdag etterfulgt av ny treningsøkt på kvelden før det bar rett til sengs. Nesten hvert minutt av dagene var planlagt, og i hver eneste flytur og flytogtur ble brukt til å svare på forespørsler eller skrive blogginnlegg. Det var jobbing 24/7. Og så ble Jonas født. At jeg klarte å prestere på Norseman er ikke mindre enn et mysterium.

Den maidagen i Stavanger blir for meg stående som vendepunktet. Et slik liv kan jeg ikke fortsette å leve. Å brenne lyset i begge ender fører bare en vei og den veien ønsker jeg ikke å gå. ”There is no rehearsel to life, live it!”, har vært et av ordtakene jeg har styrt livet mitt etter. Livet er for kort til å bli sitte hjemme i sofaen! Samtidig så er det også for kort til å leve så hektisk at det ikke er mulighet for å faktisk være tilstede i øyeblikkene, og heller bruke hvert ledige sekund til å gå i gang med en utømmelig ”to-do”-liste. Det rare var at uansett hvor effektiv jeg var, og uansett hvor hardt jeg jobbet med å være god arbeidstaker, profesjonell trialtet (med blogg selvsagt), ektemann og far så følte jeg aldri at jeg hadde gjort nok. Aldri fått gjort så mye som jeg tenkte jeg skulle få gjort og skuffet over å bare komme halvveis på dagens ”to-do”-liste.

Endring må til. For at noe skal prioriteres opp så må noe annet prioriteres ned. Familien må prioriteres høyere og jeg ønsker å være en far som er tilstede for Jonas, fremfor en som kompenserer sitt fravær og dårlig samvittighet med å kjøpe altfor dyre ting han overhodet ikke trenger. Jeg ønsker å bli med han og oppdage verden, bli hans bestevenn og forbilde, i hvertfall til han blir 13 år og syntes jeg er sååååå ukul. Å kutte ut triatlon er ikke aktuelt, og kommer nok aldri til å bli det. Triatlon og triatlonmiljøet har gitt meg så mye, og de karakterbyggende og morsomme utfordringene der står fortsatt i kø. Bloggen er også nødig noe jeg ønsker å kutte ut, for skrivingen har vært veldig positivt for meg på mange plan (norsk var tross alt det faget jeg hadde aller dårligst karakter i på skolen). Å opprettholde hyppigheten på blogginnleggene kan jeg riktignok ikke love.

Det som blir prioritert ned er jobb. Planen er å redusere arbeidsstillingen min til 50 % etter at jeg er ferdig med pappapermisjonen i juni, frem til juni neste år. Det betyr også et betydelig tap av inntekt, men jeg tror at både Jonas og Jenny ønsker at jeg skal være mer tilstede fremfor de materielle godene lønnen muliggjør. All jobbingen for ikke-betalende sponsorer blir også kuttet ut, og det er mulig at jeg må i større grad si; ”Beklager, det har jeg ikke anledning til”, på tidskrevende forespørsler som ikke gir meg noe tilbake. Det høres muligens kynisk og grådig ut, men jeg kan ikke redusere min godt betalte arbeidsstilling med begrunnelse å være mer med familien for så å ende opp med å jobbe gratis andre steder.

Fremtiden ser lys ut, og jeg ser frem til å ikke ha de lange periodene bort fra familien. Henrik sin fulltidssatsing på triatlon inspirerte meg til å finne en lignende løsning. I år blir jeg 30, som ikke er noen høy alder for en langdistansetriatlet men heller ingen alder for å kunne vente 4-5 år for å så å satse skikkelig. Å være 45, 50, 55 eller 60 år, og se tilbake på min lysende triatlonkarriere som ikke ble noe av pga min frykt for å ikke prøve er uaktuelt. Suksess er målsetningen, men å feile er også en berikelse på et personlig plan. Å la være å prøve gir ingenting annet enn et liv fullt av anger.

Følg drømmen og gjør de til en realitet!

Å være aktive sammen med familien er det som er aller viktigst for meg i livet og det gir en utrolig glede. Med lange perioder på jobb ville jeg gått glipp av mange flotte opplevelser og unike øyeblikk med Jenny og Jonas. Den tapte inntekten av å jobbe 50 % betyr ingenting fremfor de tapte øyeblikkene med Jonas, og selv har jeg aldri hørt noen angre på at de ikke jobbet/tjente mer, men ofte at de ikke tilbragt nok tid med barna. Det skal ikke bli meg!