Mange som blir hektet på triatlon finner raskt ut faktumet; det tar mye tid. Treningsmengden er ofte høy samtidig som de nødvendige forberedelsene til øktene også tar en del tid, særlig svømming. I tillegg krever de tre disiplinene at du må bruke mer tid på utstyr enn de som «bare» har en gren å forholde seg til. Tidsbruken medfører at tidsklemma klemmer hardere enn noen gang og at triatleter dras mellom jobben, familien og triatlon, med kontinuerlig dårlig samvittighet for å ikke strekke helt til på noen av områdene. Kjenner du deg igjen? Løsningen er å jobbe mindre.

Personlig presset jeg meg selv hardt de siste årene, spesielt i perioden før Jonas ble født, men også året etterpå. 100 % jobb, 1100 timer treningstimer i året og en liten baby. Jobb, familie og trening. Noe måtte prioriteres ned fordi totalbelastningen var høyere enn det som var bærekraftig. For mange er løsningen opplagt. «Egotrippen» må ta slutt og treningen prioriteres ned. For meg var løsningen opplagt og det som gav meg minst glede var de lange periodene på oljeplattformen. Jobben var det som måtte prioriteres ned.

Statoil er en fantastisk arbeidsgiver, men de driver i liten grad veldedighet for oss ansatte. 50 % stilling betyr også 50 % lønn. Å gå såpass mye ned i lønn vil være problematisk for de fleste, men penger har ingen egen verdi isolert sett. Det er hva du kan bruke pengene til som gir deg verdi. For noen er det store hus, flotte biler, dyre klær og andre materielle statusobjekter av mer eller mindre nødvendig grad. For meg så gav pengene mulighet til det jeg anså som det mest verdifulle av alt; nemlig å ha mer tid med familien og mer tid til trening. I sommer så fylte jeg 31 år og Jenny lurte på hva jeg ønsket meg til bursdagen. Det ble en lang sykkeltur alene, mens Jenny var på jobb og Jonas i barnehage, før vi syklet til Svartskog kolonial. Der fikk vi oss hver vår kaffe og kanelbolle samtidig som vi kunne se på hønene og kaninene i kolonialens hage. En bedre bursdag kunne jeg ikke hatt.

Selvsagt gir begrenset lønn seg også utslag i begrenset rom for å kjøpe nye ting. Nei, jeg kan ikke kjøpe alt jeg ønsker meg. Samtidig slipper jeg å bruke tid på å finne ut hva jeg skal kjøpe meg og kan bruke fokuset på de enkle gledene og de nære tingene. De gode opplevelsene ute i naturen, tull og tøys med Jonas og de dype samtalene med Jenny.

Veien til et lykkelig liv er på ingen måte universal. Å jobbe har absolutt sin verdi utover den faktiske inntekten den gir, og jeg anger ikke på at jeg har jobbet veldig mye siden jeg begynte i Statoil i 2004. Det har vært både morsomt, lærerikt og karakterbyggende. Nå er det i midlertid andre ting som gir meg mer glede. Spesielt etter at Jonas ble født innså jeg at jeg sto ved et veiskille. Skal jeg gi Jonas de materielle godene en god inntekt muliggjør eller skal jeg gi han min tid, fokus og tilstedeværelse. Når jeg klarte å løfte blikket og se at det faktisk var det valget stod i mellom, så var valget veldig enkelt.

I Norge har vi (heldigvis) en høy arbeidsetikk sett generelt. Å jobbe har vært viktig og riktig, og helt essensielt for å bygge opp velferdsstaten til et nivå som gjør at Norge er et av verdens beste land å bo i. Jeg syntes også det er viktig å arbeide, men syntes at mange burde gjøre litt mindre av det. Jobb mindre, tjen mindre og bruk mindre. Den ekstra tiden kan du bruke på det som betyr aller mest for deg. Det som gir deg en dyp og genuin glede. Ta vare på helsen og ta vare på de rundt deg. Ikke la deg bli dratt utenksomt med i det som tilsynelatende er vår religion, consumerism, uten at det er det du faktisk ønsker deg. Jobb mindre, tren mer.

koser meg på sykkeltur 😀