RaceReport Ironman Haugesund 70.3

Blandede forventinger til tross så viste IM Haugesund seg til å bli årets store norske triatlonfest. Sjelden har været vært så bra og aldri har et så proft triatlonarrangement blitt gjennomført på norsk jord. IM Haugesund, med Ivar Jacobsen i spissen imponerte på alle punkter og la alt til rett for en perfekt triatlondag. Her er min RaceReport (RR) fra dagen.

Forbredelsene

Med kun tre uker siden IM Regensburg og to uker nattskiftjobbing så hadde jeg ikke de beste forutsetningene for en optimal prestasjon. Døgnrytmen min var fortsatt ute på tur og jeg følte meg halvtrøtt hele tiden. Dessuten hadde jeg kun hatt en svømmeøkt siden Regensburg så vannfølelsen var ikke tilstedeværende. Jeg var derfor litt skeptisk til hvordan det skulle gå, men det hadde selvsagt ikke hindret meg å gå hardt ut med et tidsmål på 4:20 og minst topp 3 i min aldersklasse. På Nilz trykkeri i Oslo hadde jeg trykket opp ikke mindre enn 30 ”Team Hovda Triatlon” t-skjorter og hele familien (inkludert min far, stemor og to yngre søsken som bor på Rena) var der for å heie på meg. Lokalavisa Vestavinden hadde laget flere artikler om meg og på lokalradio var jeg forhåndsannonsert som en favoritt i min aldersklasse. En svak prestasjon var derfor uaktuelt.

Svømmingen

Etter å ha spilt av den norske nasjonalsangen blåste vikingene i luren. Klokka var 08:00 og IM Haugesund var i gang. Jeg hadde plassert meg nesten helt i front litt ute på siden og startet knallhardt. Det var noen som opplevde svømmingen som kaotisk med mye armer og bein, men jeg oppfattet det som mindre enn normalt. Navigeringen gikk greit, men noen større markeringsbøyer (Regensburg hadde f.eks. en 4 meter høy opplåsbar Powerbar flaske) hadde ikke vært å forakte. Jeg svømte nesten helt ved siden av baneskillertauet og der lå jeg ganske alene. Som forventet var ikke teknikken var særlig god og farten ble deretter, men jeg startet offensivt og holdt bra trøkk hele veien. Opp fra vannet hadde klokken gått 29 min og 3 sek siden starten. Ingen supersvømming, men absolutt godkjent.

Opp av vannet på 29:03

T1

Skiftesonen gikk som en drøm. Når jeg kom løpende stod de frivillige klar med skiftesoneposen min med sykkelhjelm, briller og nummerbeltet og var klare til å hjelpe meg med å bytte. Etter 1 min og 16 sek var jeg ute av skiftesonen og klar til å sykle.

Syklingen

Min klubbkamerat Morten Hornnes (som bodde hos oss mens han var her) løp ut av skiftesonen rett før meg, og jeg var innstilt på å holde farten hans. Jeg lå bare rundt 100 – 150 meter bak, men slet med å hente han inn. Etter bare 2 km blåste Michael Reinbotn forbi og selv om jeg prøvde å holde følge så var pulsen 90 % av maks og i første oppoverbakke måtte jeg slippe. Irriterende i grunn for når vi var kommet til 10 km merket så var han ikke mer enn drøye 100 meter foran. Jeg fikk syklet meg opp til Morten og Kjell Richard Botten og følte jeg lå fint der bak mens de holdt tempoet opp. Etter 20 km begynte jeg å bli varm i musklaturen (jepp, det tar så lang tid) og det var på tide å øke tempoet litt. Ved Auklandshamn tok jeg igjen Kristoffer Larsen og da økte jeg intensiteten enda litt for at de ikke skulle henge på. 5 km senere syklet jeg forbi Bjørn Skollerud og Jan-Morten Ra. Det var hele var utrolig festlig men samtidig surrealistisk. Det var knappe 2 uker siden jeg ble 26 år og jeg følte at dette var min bursdagsfest der alle var kommet. Det var strålende sol, mange kjente ansikter langs veiene med norske flagg og konkurrentene jeg syklet forbi var alle bekjente. Jeg nærmet meg nå mitt hjemsted og det var på tide å skru opp intensiteten enda et hakk for å sykle i ensom majestet. En kamerasykkel kom opp på siden i det jeg syklet forbi innkjørselen til Lyngholm hvor banneren med navnet mitt var strekt over veien og min mannsterke heiagjeng med bestemor i spissen var plassert.

Moffo – verdens mest engasjerte bestemor 🙂

Svigers, som var meget engasjerte og som var ansvarlige for den ene drikkestasjonen, overrasket meg med en 9 meter lang banner som de hang over veien. Inspirerende 😀

Det var en utrolig opplevelse! Alt gikk strålende, helt til 70 km da jeg kjørte over en brosteinsfartsdump og trykte setepinnen 3 cm ned. Jeg hadde ingen verktøy til å fikse det med og med bare 20 km igjen så hadde jeg nok ikke stoppet å fikset det uansett. Jeg holdt oppe trykket og syklet forbi de fremste damene, men måtte ro litt ned de siste 10 km for å roe ned hofteleddsbøyerne som begynte å småkrampe litt pga den snodige sittestillingen jeg fikk av det lave setet. Gleden var derfor stor når jeg endelig kom til skiftesonen og med den glimrende tiden 2 t og 19 min. I følge min Garmin var gjennomsnittspulsen min på 170 BMP som er 86 % av makspuls så intensiteten var det ingenting å si på.

2:19:39 på syklingen og kun 5 min saktere enn Rasmus Henning

T2

Igjen så gikk skiftesonen nærmest perfekt og etter 1 min og 10 sek var jeg ute på løping. For første gang prøvde jeg å løpe 21 km uten sokker, og måtte betale for de 6 sekundene jeg sparte på å ikke ta sokker på med solide gnagsår.

Løpingen

Umiddelbart så kjente jeg at løpebeina ikke var gode. De var ikke veldig vonde heller, men jeg har definitivt kjent bedre. I motsetning til i Regensburg så var musklene i beina jevnt belastet slik at det ikke var en muskel som skilte seg ut som et opplagt krampefelle. Om jeg skulle nå tidsmålet mitt på løpingen som var på 1 t og 24 min (4 min per km) måtte jeg løpe veldig jevnt siden beina ikke var klar for noen superfart.

Første km gikk på 4:02 og med det virket tidsmålet mitt rimelig håpløst, men heldigvis løsnet det og jeg ble liggende på 3:50 – 3:55 min per km i begynnelsen. Løpeløypa var et lite kunststykke der de to rundene i tillegg til avslutningen gjorde at vi løp hele ganger forbi indre kai i Haugesund. På ”The strip” så kokte det, og da mener jeg virkelig kokte. Tilsvarende stemning har jeg ikke vært ute for og jeg tror ikke en eneste utøver løp forbi uten et stort glis og gåsehud.

Løypa var genialt lagt opp slik at mållinjen lå ved siden av løpeløypa og med triatleter som sprang frem og tilbake samtidig som de raskeste kom i mål. Dette bidro til at alle utøverne som løp på indre kai fikk ”dele” applausen med f.eks. vinneren Filip Ospaly når han kom i mål. Dette gjorde til at supporterne fikk sett utøverne sine ofte og at alle utøverne fikk uvanlig mye heiing. Vi var alle rockestjerner og med alle Allan-plakatene og Team Hovda Triatlon t-skjortene så følte jeg meg enda mer spesiell.

Min taktikk om å løpe helt jevnt gikk heldigvis greit og min tregeste km var ikke tregere enn 4:10. Det holdt akkurat til å holde min 14. plass fra syklingen og jeg kunne komme brølende i mål på 4:15:39 som første lokale utøver og en solid 1. plass i min aldersklasse. Det var en utrolig følelse og fantastisk å kunne dele det med min familie og mine venner.  Tusen takk til Jenny, mamma, bestemor, ”svigers”, pappa, Emma, Emil og alle andre som støttet meg. Det betyr utrolig mye! Hvis noen lurer på hvor høyt opp jeg var etter å ha kommet i mål så er det bare å se noen minutter fra 14 min og 30 sek i TVHaugalands program om Ironman Haugesund. At det ikke ble tatt dopingprøve av meg etter den seansen begriper jeg ikke.

Min lillebror Emil klarte lett å lure seg inn i finisher-området og ble med meg inn til medical-teltet for å plastre føttene.

Sportsdirector, PR-ansvarlig og supportsjef Jenny var såpass sikker på at jeg skulle vinne min klasse at hun dagen i forkant hadde kjøpt en rosebukett til meg med et kort hvor det stod «Sky is the limit». Slå den dere 😉

Det var også mange blogglesere som kom bort å hilste på og det syntes jeg er veldig moro. Jeg må også gratulere Gudmund Snilstveit med 3. plass og tiden 3:57. Det er en fantastisk prestasjon og et nivå opp fra hans tidligere sterkeste prestasjon i Arizona. Sterke prestasjoner var det også av de andre norske Øyvind og Håkon J, gutta og jentene i Team Zoot Nakamura, utøverne i Østmarka, Haugesund og Stavanger. Ikke minst mine felles Royal sport sammensvorne Morten Hornnes og Krisin Lie presterte også godt.

Skjenkebevilling i målområdet er ikke å forakte 😉 Morten Hornnes takket også ja til VM i halvdistanse i Las Vegas så i september drar vi på tur!

Oppsummering

IM Haugesund gikk over all forventning, også min egen prestasjon, men spesielt selve arrangementet og tilskuerne. Ivar Jacobsen, Tone Bendiksen og deres hundrevis av frivillige gjorde en fantastisk jobb som ikke kan roses nok. Fenomenalt engasjement og super gjennomføringsevne. Tilskuerne var gjerne det som overraskest aller mest. Sveio (hvor storparten av sykkelløypa gikk igjennom) er en kommune som har 55 % av Oslos areal, men under 1 % av Oslos befolkning. Jeg følte at flesteparten av Sveio sine 5285 innbyggere stod i løypa med norske flagg og sauebjeller. Rørende 🙂 Med de svært gode tilbakemeldingene konkurranse har fått så kommer vi garantert til å være mange flere enn 400 til start neste år. Jeg gleder meg allerede! Påmeldingen har akkurat åpnet 😉

Published by

triallan

Jeg er en 30 år gammel triatlonentusiast som prøver å bli så rask som mulig til å svømme, sykle og løpe. Treningen, konkurransene og utstyrsmanien blir godt dokumentert på bloggen min.

8 thoughts on “RaceReport Ironman Haugesund 70.3

  1. Vi gleder oss til Vegas og takker for alle de supre menneskene som heiet oss frem gjennom Haugalandets natur og gater.

    1. hehe. jepp, det koster det samme som en vanlig halvsdistanse, rundt $ 350. Ikke spesielt billig, men hva gjør vi ikke for å være med i VM i halvdistanse?? For de som stiller i PRO-klassen koster det «kun» $ 750 uansett hvor mange IM og IM 70.3 du skal delta på.

      1. syntes det er litt merkelig, skulle hvert en motivasjonsfaktor at det var gratis hvis du vant age groupen din 😛

      2. Jeg er helt enig med deg, men WTC som eier merketnavnet Ironman driver ikke med veldedighet. De er et firma og på lik linje med andre firmaer så skal de tjene penger og hadde de «gitt» bort plasser til VM så måtte det ha blitt finansiert via økte startkontigenter for alle andre. Selv om startkontigentene til Ironman-stevner er dyre så er det faktisk bare småtteri i forhold til de reele kostnadene for stevnet. Ironman Haugesund kostet 5 mill og startkontigentene dekket bare 15 % av det!!

        Når det skal sies så har de faktisk begynt med poeng i AG slik at hvis du får flest poeng i din AG så får du 1 gratis startkontigent til neste år. Jeg ligger foreløpig på 79 plass i min klasse totalt i Europa så det blir garantert ikke enkelt å vinne den 😉

        På Challenge konkurranser så har de faktisk bedre premier der en førsteplass i København ville gitt en ukes opphold på Playitas. Dessverre så kom jeg «bare» på 2. plass, og vant et gavekort på løpsanalyse.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s