Race Report – Ironman 70.3 Haugesund 2017    

Sola skinte og himmelen var knall blå. Vi var klare for tidenes siste Ironman 70.3 Haugesund. Neida, de færreste vil gjengi forholdene slik. Det var ikke fullt så kaldt som jeg forventet i skiftesonene på morgenene, men tidvis styrtregn gjorde at de fleste av de 960 deltakerne var innstilt på at vi kom til å kjempe mot elementene denne dagen. Kulde, regn og vind var det vi fikk å bryne oss på.

Jonas stod også tidlig opp og var litt småtrøtt før start, men klar for å heie pappa frem 🙂 Foto: Ivar Fjeldheim

Svømmingen

Med rullende start så startet vi 5 og 5, med 5 sekunders mellomrom. Dette er basert på selvseedning. Selv valgte jeg å starte i gruppe nr. 3, sammen med det jeg anså som en av mine sterkeste konkurrenter Hans Christian Tungesvik. Lasse Finstad, som var den andre som jeg anså som største konkurrenter stilte seg helt først og så offensiv ut. Jeg valgte å kjøre mitt eget løp, og ikke la meg rive med i å starte for hardt på svømmingen. Å starte for hard har jeg gjort på hver eneste konkurranse frem til i år, uten spesielt stor suksess. Det ble en god start. Det føltes lett ut, jeg fikk kontroll på pusten og så kontroll på teknikken. Derfra var det lettere å kontrollere intensiteten etter det jeg syntes var passende. Med de ny HUUB Altair-brillene var sikten krystallklar og jeg hadde full kontroll på navigeringen. Jeg hadde kontrollen, i stedet for følelsen av å holde meg i livet, slik jeg har svømt før. Opp av vannet som nr. 5 med tiden 27:31, som er nærmere 2,5 minutter bedre enn det jeg ligget på tidligere, og med en mye bedre følelse og kontroll.

Spente triatleter før start. Foto: Ivar Fjeldheim
Rullende start er en veldig mye bedre måte å starte på for AG-ere enn gruppestarter. Da starter alle etter en selvseedet tid og har store muligheter for å finne riktig gruppe og svømmere med ca. samme hastighet. Foto: José Luis Hourcade
Opp som nr. 5 😀 Den nye HUUB Albacore er helt rå, men den største forbedringen i vannet er det nok Knut Ivan Rasmussen og meg selv som må ta æren for. Foto: José Luis Hourcade

Syklingen

I blogginnlegget før konkurransen skrev jeg at jeg kom til å ta på meg en vest i skiftesonen, men jeg hadde fått i meg en såpass god varme på svømmingen at jeg tok en lynrask avgjørelse om å droppe det. Ullsokker prioriterte jeg, sammen med å ta på meg sykkelhansker mens jeg løp bort til sykkelen. Jeg hoppet (eller riktigere sagt tråkket over) sykkelen, startet rolig for å unngå uhell de første hundre meterne før jeg gav jernet etter at jeg kom ut Fylkesvei 47. Det var kjølige forhold. Den beste medisinen mot kjølige forhold, er å ligge i dyp aeroposisjon og tråkke hardt. Først nevnte reduserer arealet og kjølingseffekten og sistnevnte generer energi og varme. Heldigvis er dette også synonymt med rask sykling. Jeg følte det gikk raskt samtidig som jeg syklet jevn hardt og hadde god kontroll. Etter 5 kilometer passerte jeg nr. 2, og hadde kun en foran meg, nemlig Lasse Finstad. Jeg så han først etter 15 km, og estimerte at han hadde ca. 40 sekunders forsprang, som er mye mer enn det høres ut som. Fokuset ble todelt. Sykle så hardt og effektivt som mulig, samtidig som jeg skulle holde hodet lav og sittestillingen aerodynamisk. Avstanden mellom Lasse og meg var relativt konstant til vi kom til Buavåg, og rett etter drikkestasjonen før 50 km så passerte jeg han og lå i front. Siden jeg sykler relativt jevnt, så betyr det at jeg sykler ”sakte” i motbakkene, sammenlignet med andre. Det prøvde derfor ikke å ”riste av meg” Lasse på den strekningen. Når jeg kom ut til Fv47 igjen var det derimot slutt på bakkene og de tekniske partiene, og da var det bare en ting å gjøre; legg hode lavt og tråkke på. Det blåst opp og regnet mer eller mindre konstant. Det passet meg ypperlig. Jeg kjempet ikke mot vinden, men danset med den. Syklet midt i veien og føyde meg i vindkastene. Jeg økte forspranget derfra og holdt bra trøkk videre. Regnværet gjorde at jeg var ekstra forsiktig i svingene nede i Haugesund og enda mer forsiktig når vi syklet den siste runden etter 70 km, der jeg er mindre kjent. Jeg ønsket selvsagt et stort forsprang ut på løp, men enda viktigere var det å unngå fall, så jeg tok absolutt ingen sjanser. Syklingen føltes veldig bra og kontrollert ut, og jeg viste at jeg syklet bedre enn de andre. Det er en god følelse!

Det var utrolig deilig å legge hodet lavt og tråkke til. Sittestilling, sykkel, hjulsett og resten av utstyret virket perfekt og når kroppen er på lag så betyr det raske tider. Foto: José Luis Hourcade
Det var mange som trosset det dårlige været og var ute i løypa med flagg og heiarop! Det er alfa omega for en god opplevelse 🙂 Foto: José Luis Hourcade
Vått, men flott. Foto: José Luis Hourcade

Løp

Ut fra skiftesonen løp jeg akkurat i det Lasse kom inn på sykkel og jeg anså forspranget mitt som ca. 2 minutter. Jeg løp ut i god fart og med en god følelse. Problemet viste seg bare at farten ikke var god. Langt ifra. Persen min fra Haugesund var 1:15:41, men da med optimale forhold (aka en sterk løper som pustet meg i nakken hele veien og pushet meg maksimalt), men jeg tenkte at 1:17 skulle jeg klare greit uten større problemer. Den farten hadde jeg overhodet ikke, og jeg forsto ikke hvorfor. Muskulært føltes alt bra, energinivået var ok og jeg følte jeg løp lett og fint. Det gikk bare ikke så raskt som jeg ønsket. Ved vending etter 6 km kunne jeg beregne at Lasse var i underkant av 2 minutter bak, og jeg tenkte; shit, her må du få opp farten ellers så taper jeg en seier jeg på alle måter burde sikre uten problemer. Etter vending med parken ved rundt 11 kilometer traff jeg Lasse på vei tilbake og var da nesten 4 minutter foran. Da viste jeg at ingen kunne ta meg igjen. På en måte var det en god følelse å vite at seieren var min, på en annen måte syntes jeg synd på Lasse samtidig som det var synd for min egen motivasjon for å ta ut alt. Det er i slik stunder at du leiter etter unnskyldninger for å ikke påføre deg så mye smerte. Det er da alle ”lure tanker” kommer opp, som f.eks. at det er greit å ta det rolig for å redusere den muskulære belastningen, redusere restitusjonstiden etc. Det var en fantastisk siste runde og jeg fikk utallige heiarop underveis, både fra publikum og deltakere. Det var rett og slett rørende og det hele eksploderte i det jeg traff kaien for siste gang. Mamma stod der med de digre norske flagget og lurte på om jeg ikke vil ha det. Ja, hvorfor ikke? Gåsehuden var maksimal der jeg ble løftet frem av en speaker og publikummere i verdensklasse, og løp over mållinjen som den første lokale utøveren som vinner av Ironman 70.3 Haugesund. Tro meg, når jeg sier at det var en helt sjuk og surrealistisk opplevelse.

Med 11 grader så virker det rart at jeg valgte å trekke ned glidlåsen på Fusion Speedsuiten helt ned, men jeg syntes faktisk at det ble varmt når den var trukket opp. Foto: José Luis Hourcade
Av og til under veis måtte jeg gå litt i meg selv. Foto: Ivar Fjeldheim
Og så glad var jeg når jeg kom i mål. Foto: Ivar Fjeldheim
Glad 2. Foto: Ivar Fjeldheim
Glad 3. Med Hans Christian Tungesvik på andre og Erlend «Skippern» Skippervik på tredje. Foto: Ivar Fjeldheim
Å sprette champange har jeg veldig mye trening i, verken fra konkurranser eller på privaten. Men det var jo litt kult da 😉 Foto: Ivar Fjeldheim
Bilde av meg som bøtter champis er ikke dagligdags så dette måtte med! Foto: Ivar Fjeldheim

Ironman Haugesund ble en stor suksess og står fortsatt som en av de best arrangerte triatlonkonkurransene i verden. Det går virkelig på skinner! Det som gjør konkurransen i Haugesund så spesiell er likevel publikummerne, de frivillige og deltakerne som virkelig løfter stemningen til et euforisk nivå. Jeg er dypt imponert over hvor mange som valgte å bruke den regntunge søndagen på å stå langs løypa og heie. De frivillige hadde et fantastisk humør og løftet oss alle fremover. Deres betydning kan ikke fremheves nok og de fortjener en enorm takk! Det er vemodig at halvdistansen ble arrangert for siste gang, men vi får se fremover og glede oss skikkelig til fulldistansen neste år. Den nye sykkelløypa er et fyrverkeri av en løype så det er bare til å hive seg på før de 2000 plassene blir utsolgt.

Ivar Jacobsen, som sammen med Tone Bendiksen er primus motor for Ironman Haugesund. De har min dypeste respekt for hvilke idrettsfest de har greid å lage 🙂 Foto: Ivar Fjeldheim

Published by

triallan

Jeg er en 31 år gammel triatlonentusiast som prøver å bli så rask som mulig til å svømme, sykle og løpe. Treningen, konkurransene og utstyrsmanien blir godt dokumentert på bloggen min.

2 thoughts on “Race Report – Ironman 70.3 Haugesund 2017    

  1. Gratulerer! Allan har gjengitt løypa og konkurransen akkurat slik jeg selv opplevde i 2015 – på et helt annet og lavere nivå. Da var det sol og sommer. Ryktet i im miljøet vil helt sikkert gjøre fulldistansen til en ny fest og fylles opp fort. Allan har vel en plan for denne også ?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s