I blogginnlegget «Det viktigste er ikke å vinne» som jeg skrev rett før Norseman 2015 handlet det om hva som er mine mål med triatlon. Det handler ikke om å vinne.

Uansett hvor klisjefylt og Bertrand Larssen-aktig det høres ut så handler det i mye større grad om å være den beste versjonen av meg selv. Om å nå mitt fysiske potensial. Om å utfordre seg selv. Å tørre å feile. Å lære. Å lære seg selv.

I blogginnlegget «The art of failing» skrev jeg om verdien av å mislykkes, eller «mislykkes». Det er ofte mye mer læring og personlig utvikling i det enn å lykkes.

Sett i lys av min livsfilosofi angående å verdien av å ikke nå målene så var fjorårets Norseman en gedigen suksess, nesten like stor som i 2016 da jeg måtte bryte pga innvendig blødning i lungene. Jeg presterte veldig bra på fjorårets Norseman. Svømmingen var den desidert beste svømmingen jeg har gjort, og syklingen var veldig sterk lenge. Løpingen kunne vært bedre, men den var langt ifra en underprestasjon. Løyperekorden fra 2016 slo jeg med 17 minutter. Likevel kom jeg i mål over 13 minutter bak Lars Christian Vold.

Som konkurrent kjenner jeg Lars Christian godt. Jeg har løpt fra han på Norseman i 2013, 2014 og 2015. I fjor gikk det ikke. Lars Christian svømte og syklet fantastisk, og fulgte opp med en meget sterk løping. Jeg klarte ikke å matche han. Mens «kalkulatoren» gikk varm under løpedelen på Norseman og jeg beregnet hvor langt bak jeg vil være ved Zombiehill når jeg bare tok in 10 sekunder per kilometer, forsto jeg at «løpet var kjørt». På syvende forsøk var det endelig Lars Christian sin tur. Dette fortjener han, tenkte jeg. Akkurat den påstanden var selvsagt helt korrekt. Likevel, FTW??? Lars Christian skal jaktes ned og spises opp! Lars Christian er antilopen og jeg er løven! Lars Christian skal slås om jeg så skal dø i forsøket! Det var gjerne det jeg burde tenkt.

Det er mange måter å motiveres på, og det å trigge konkurranseinstinktet kan være en meget sterk motivasjonsbooster. Nettopp konkurranseinstinktet har gjort det mulig for meg å prestere bedre enn det jeg trodde var mulig, som f.eks. Ironman 70.3 Haugesund 2014 når jeg forbedre løpetiden fra året før med 5 minutter. Det var kun pga Morten Urdal Bakke som løp med meg nærmest skulder til skulder hele veien. På samme måte så motiveres jeg sterkt av både Lars Petter Stormo og Lars Christian, som hele veien har vært blant mine sterkeste konkurrenter på Norseman. De har hele tiden blitt bedre og tvunget meg til å heve nivået. De har bidratt til at jeg har blitt en triatlet enn jeg kunne ha blitt uten de. F.eks. det å bli bedre i svømming hadde jeg nesten gitt opp, men når jeg så forbedringene til begge to så måtte jeg gi meg selv et klaps i ansiktet og spørre: de klarte det, hvorfor skal ikke du klare det?

Å vinne Norseman for tredje gang ville vært fantastisk, men kanskje ikke det som hadde gitt mest motivasjon til å jobbe enda hardere for å øke prestasjonen ytterligere. Derfor er også kombinasjonen av å måtte bryte i 2016 og 2.plass i 2017 det beste som kunne ha skjedd for meg som triatlet. Det har gjort at jeg har tatt store grep for å forbedre meg og at sulten til å virkelig prestere er høyere enn noen gang. Nå gjelder det bare å finne frem ulven i meg til 4.august og dra på jakt.